Jeg fikk ME for 6 år siden og synes det er vanskelig å håpe for fremtiden

Hei,

Så bra du skriver inn til oss når du har det som du har det. Det du beskriver høres fryktelig krevende ut, og det er kanskje ikke så rart at det er vanskelig å se for seg fremtiden på en god måte når det har vært vanskelig for deg lenge.

Jeg tror det er litt viktig å ikke se for langt frem når vi kjemper som mest her i livet. Det er egentlig ganske rart hvordan vi er veldig gode på å tro på at alt kommer til å gå dårlig, men synes det er vanskeligere å tro at ting kan gå bra.

Sannheten er at vi ikke vet noe om hva fremtiden kommer til å bringe med seg. Og når vi har det veldig strevsomt og blir redde for å ha det sånn bestandig så blir i ekstra dårlig på å tenke fornuftig om fremtiden, da handler det vi tenker om mest om det vi er redd for.

Så for deg tror jeg det er en god ide å fokusere mest mulig på her og nå. Ikke det som har vært som du savner, og ikke det du er redd for skal komme. Hvordan er det akkurat nå?

Det kan også kjennes ubehagelig ut, vedder jeg på, siden det høres tungt ut for deg her og nå også.

Men er det noe som hjelper litt i hverdagen din? Er det noe som gir deg litt glede eller litt mer energi? Kan det være nyttig å tenke på hva du har lyst til å få til, og se hvor mye du kan dele opp det ønsket eller målet i bittesmå mål det er mulig for deg å nå?

For eksempel, hvis du har lyst til å kunne gå en tur i skogen eller ut døra, men ikke får til det nå. Hvordan kan du dele inn det målet i mindre biter som du kan få til i løpet av en dag? Kan målet være å sette seg opp i senga? Eller flytte seg fra senga til sofaen? Dette kan du tilpasse ut i fra hvor dårlig du er, og helst uten for mye selvbebreidelse.

Du konkurrerer ikke med resten av verden eller engang med deg selv for 6 år siden, du konkurrerer bare mot din egen dagsform. Hvis du merker at noe blir for slitsomt eller vanskelig, se om det er mulig for deg å legge merke til det og registrere det uten å legge noen verdi på det. Ok, i dag gikk det ikke å flytte seg fra senga til sofaen, det ble for slitsomt. Sånn er det i dag. Merker du noen forskjell på dagene? Hvordan påvirker tanker og følelser dagsformen og målene dine?

Du har hatt vansker lenge og det kan jeg forstå gjør det fryktelig vanskelig å holde håpet oppe, jeg forstår at du blir redd for hvor lenge det skal vare. Men det er ingen fasit som sier at fordi et problem har vært til stede i flere år så kommer det til å fortsette å være til stede for alltid. Og selv om du synes det er vanskelig å tro på håpet, så finnes håpet der likevel. Du kan la moren din og vennene dine bære det litt for deg, når du ikke orker.

Jeg vil også råde deg til å be om hjelp når du trenger det, kanskje profesjonell hjelp fra psykolog eller terapeut hvis du ikke har det nå. ME og utmattelse er vanskelig fordi det er så mange forskjeller mellom sykdomsforløp, årsaker og mennesker med det, men det betyr ikke at det ikke kan hjelpe med terapi og støtte likevel. Hva som hjelper deg og ikke hjelper deg er på en måte et slags lite forskningsprosjekt, og da kan det være nyttig å ha flere som hjelper deg å snakke gjennom og tenke over hva som skjer med deg.

Nå når du har skrevet til oss og fått et svar kan du også bruke det du selv har skrevet og vi har svart til å vise moren din eller andre du ønsker hjelp fra, hvordan du opplever det og har det. Jeg håper noe av dette var nyttig for deg og ønsker deg lykke til videre.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no