Jeg hater moren min, hun går meg på nervene. Jente 16

Hei!

Det første jeg vil si til deg er at jeg syns det er bra og viktig at du klarer å sette ord på de følelsene du kan få ovenfor moren din, selv om de helt sikkert er vanskelige. 

Jeg vet ikke om det er noen trøst men du skal vite at det faktisk er ganske vanlig å kjenne at man ikke liker, ja til og med hater, forelderen sin når man er i tenårene. Det er vanlig å tenke akkurat det du skriver: "forelderen min er alt det jeg ikke vil være". Det er fint å distansere seg på den måten. Det er en del av en riktig og normal utvikling mot å klare seg mer selv. Hvis du ikke kjente at du mislikte moren din så ville du kanskje aldri flyttet ut? Og det er det jo meningen at du skal gjøre etter hvert.

I tillegg kan det hende du reagerer ekstra sterkt for tiden, på alt moren din sier og gjør. Det er litt kaos i ungdomshjernen i tenårene, for da utvikler og ommøblerer den seg veldig. Den skiller i tillegg ut mange kraftige hormoner. Dette til sammen resulterer i at følelser man har gjerne blir sterkere og mer voldsomme enn vanlig. Kanskje er det sånn for deg nå for tiden? Du bruker sterke ord når du skriver at du kan hate og vil drepe mamma. Jeg skjønner om det er slitsomt for deg å føle det sånn, jeg kan tenke meg at det blir vanskelig å slappe av hjemme da.

Hvorfor er jeg sånn? Skriver du. Det får meg til å tenke at du kanskje kan kjenne på en skyldfølelse eller en skam over det du føler rundt moren din? Det syns jeg ikke du fortjener å ha, for det er som sagt normalt. Og husk at bak følelsen av irritasjon og hat kan det hende at det ligger andre følelser som det er vel så viktig at du får satt ord på. For eksempel om du blir såra når du får kritikk - eller om du blir sliten av å bli mast på, eller at du savner å gjøre noe hyggelig med moren din. Eller kanskje helt andre ting. Prøv å tenk litt på hva som ligger bak hatet, og se om du heller kan sette litt ord på det. Det er følelsene som ligger bak hatet som du bør forsøke å få sagt noe om til moren din, hvis du vil prøve å snakke med henne. Jeg tror hun vil forstå mer enn du tror, hun har jo også vært ungdom selv og kanskje kan hun kjenne det igjen.

Husk at moren din antageligvis merker at du ikke har det bra rundt henne, så det er like greit å bare være ærlig om det. Hvis du finner en passende anledning når dere to ikke krangler og du er rolig inni deg, så prøv å sette ord på hvor vanskelig du syns det er å være hjemme om dagen. Du kan gjerne bruke forklaringen min over her, om hva det å være i puberteten gjør med deg og med forholdet ditt til henne. Hvis det kjennes greit så si at det føles som at dette er noe du ikke kan styre og at du ikke helt forstår deg selv. Hvis moren din skjønner at du ikke prøver å være slem eller sint på henne så kan det hende hun blir litt mildere med deg.

I tillegg kan du si ifra om det er enkelte ting du vil at mamma skal gjøre annerledes. F.eks kan det kanskje hjelpe om hun lar deg være mer i fred - og så, de gangene dere er sammen, at dere gjør visse ting som begge liker, som er en aktivitet. Det er bedre enn å bare gå rundt hverandre inne i huset.

Det er modig av deg å forsøke å snakke om dette med moren din, for da må du fortelle noe som er litt vanskelig om deg selv. Jo mer du kan si om dine følelser uten å klage direkte på moren din, jo bedre er det. Forklar for henne at noen ganger er det kanskje best for deg å bare gå litt vekk, når du kjenner at irritasjonen og hatfølelsen kommer.

Det at du skriver inn hit og det at du har reflektert over hvordan tankene og følelsene dine påvirker forholdet mellom deg og moren din, får meg til å tro at du faktisk ønsker å gjøre noe for å bedre forholdet deres. Selv om du føler at du hater og vil myrde moren din, så er hun jo din forelder og dere skal alltid ha en relasjon. Da er det verdt å forsøke å finne ut hvordan den kan bli best mulig. Husk på at dette er det du vil få til, når du snakker med henne.

Jeg håper dette ga deg litt inspirasjon til å gjøre noe med det du syns er vanskelig. Jeg ønsker deg alt godt, skriv gjerne til oss igjen:)

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no