Hvordan kan jeg gi slipp på eksen min når savnet er så sterkt?

Hei jente 18 år.

Takk for hvordan du beskriver situasjonen din. Det du beskriver er veldig vondt, og reaksjonene dine er faktisk mer normale enn du kanskje tror. Du har ikke vært gal, men du har vært knyttet, håpefull, og emosjonelt uavsluttet i en situasjon som ga deg akkurat nok nærhet til å holde håpet levende, men ikke nok trygghet til å lande. Det er ekstremt slitsomt for psyken. Jeg forstår deg veldig godt.

Det som kan ha gjort dette ekstra vanskelig for deg, er at bruddet aldri fikk være et ekte brudd. Dere var venner, men samtidig intime, samtidig som han ba om space. Det skaper på en måte en slags en konstant indre konflikt hvor hjernen prøver å gi slipp, mens følelsene får nytt håp. Over tid kan det gjøre at man mister fotfestet litt og begynner å handle mot sine egne grenser, ikke fordi man vil, men fordi man ikke orker smerten ved at det er en sånn avstand.

At han nå har blokkert deg, føles brutalt, men det er viktig for meg å si dette tydelig og ærlig til deg. Akkurat nå er det sannsynligvis det eneste som faktisk kan gi deg en sjanse til å komme deg videre. Ikke fordi du har gjort noe utilgivelig, men fordi den kontakten dere hadde var skadelig for deg. Selv om du angrer, var det ikke feil av deg å si stopp når du ikke tålte de blandede signalene han sendte lenger. Det var et forsøk på å beskytte deg selv, selv om det kanskje ikke føles sånn nå.

Når det gjelder tanken om at han kanskje fortsatt har følelser for deg, men undertrykker dem - det kan være sant, eller det kan være ønsketenkning fra din side. Problemet er at det ikke hjelper deg noe som helt at du analyserer det videre nå. Det holder deg fast. Det eneste som faktisk betyr noe, er hva han gjør, ikke hva han kanskje føler. Og handlingene hans akkurat nå er tydelige, han har valgt avstand.

Det viktigste du kan gjøre nå, er å flytte fokuset bort fra hvordan du kan få ham tilbake, til hvordan du best kan ta vare på deg selv når savnet er så sterkt. Savn etter både kjæreste og bestevenn kan kjennes som abstinenser. Det tar tid, og det går ikke over fordi man forstår det rasjonelt. Det går over når kroppen og hodet får ro, forutsigbarhet og nye trygge holdepunkter.

Det betyr ikke at du aldri kan få kontakt med ham igjen i livet. Men hvis det noen gang skal skje på en sunn måte, må det komme etter at du faktisk har landet i deg selv, ikke fra et sted av desperasjon eller smerte. Akkurat nå trenger du avstand, selv om det føles helt motsatt.

Hvis du kan, snakk med noen om dette i virkeligheten – venn, helsesykepleier, terapeut, rådgiver, foreldre eller andre voksne. Ikke fordi du er for mye, men fordi dette er for mye å bære alene. Du sørger fortsatt over noe som aldri fikk avsluttes ordentlig.

Du har ikke ødelagt alt. Men akkurat nå er det ikke kontakt som vil gjøre dette bedre. Det er tid, grenser, og støtte – selv om det føles uutholdelig i starten.

Jeg ønsker deg alt godt og dette kommer til å bli bedre med tiden. Hold ut!

Vennlig hilsen helsesykepleier i samarbeid med ung.no