Har selvmordstanker men mamma hører ikke, er bare med kjæresten

Hei!

Det høres ut som at du opplever at det er veldig lite plass til deg etter at mamma fikk kjæreste. Når de to hele tiden er sammen eller er opptatt med hverandre på telefon kan jeg forstå at du kjenner deg alene og uelsket. Jeg tror de fleste ungdommer ville hatt det vanskelig, som deg, hvis de satt igjen med en følelse av at de ikke lenger var en viktig del av forelderen sitt liv.

Du skriver også at situasjonen med mamma gjør selvmordstankene sterkere. Jeg blir bekymra når jeg leser det. Jeg lurer på om mamma kanskje ikke helt forstår hvor alvorlig dette er? Noen ganger hører foreldre at barnet er lei seg eller irritert. Eller de kan se at barnet trekker seg unna. Men så får de ikke med seg det som ligger bak, de kan fort tenke at det bare er “normal tenåringsoppførsel”. Derfor tenker jeg at du må si ifra til mamma en gang til!

Det var modig gjort av deg å prøve å snakke med henne, jeg vet at sånt er vanskelig. Hun klarte ikke høre på deg da og det var leit. Men ikke gi opp. Kan du prøve på nytt?

Hvis det er vanskelig å si noe ansikt til ansikt, kan du heller skrive et brev eller en melding på telefonen til henne? Noen ganger blir det lettere å få fram det viktigste når man får tid til å formulere seg. Det kan også være lettere for foreldre å forstå alvoret om de får lese noe i ro og fred.

Du kan for eksempel skrive noe sånt:

“Mamma, det er en ting jeg har prøvd å si til deg før men som jeg tror ikke helt du har forstått alvoret i. Jeg har det ikke bra. Jeg har slitt med selvskading og selvmordstanker en stund. Men jeg får liksom aldri snakket ordentlig med deg om det for vi er aldri alene. Det er ikke det at jeg vil du skal slå opp med kjæresten din men jeg synes det hadde vært fint om du og jeg var sammen litt mer bare vi to. Når du er borte flere dager eller er opptatt med kjæresten din hele tiden, føler jeg meg veldig ensom og lei meg. Og nå som ting er vanskelig så trenger jeg at du er her for meg. Kan vi snakke om det?”

Dette er bare et forslag så klart, du må finne dine egne ord. Men poenget er å si noe om alvoret og så si noe om hva du ønsker (mer alenetid og at hun tar problemene dine på alvor). Jeg håper en slik melding kan “vekke” mamma litt, uten at hun blir sur på eller avviser deg.

Hvis mamma fortsatt ikke hører eller tar deg på alvor så må du si ifra til noen andre i familien din. Har du en besteforelder, tante/onkel, eller en forelder til? Evt foreldrene til en god venn? Snakk med den voksne du har i livet ditt utenom mamma, som kjenner deg best. Fortell om selvmordstankene du har hatt lenge og om situasjonen med mamma. Be om hjelp. Det er ikke å være svak eller sladre, det er en viktig måte å ta vare på seg selv på. Du skal ikke fortsette å stå i dette alene<3

Enten om det blir med mamma eller en annen voksen, så kan dere sammen også søke hjelp for situasjonen din hos en fagperson som kan mye om familieproblemer og psykisk helse. Det finnes flere steder å kontakte, les mer her.

Jeg håper dette ga svar som du kan få nytte av. Lykke til.

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no

Vi har valgt ut dette for deg

Trenger du noen å snakke med?

Hvordan takle selvmordstanker?

Mamma eller pappa har fått ny kjæreste – hva gjør jeg?