Usikker på kjønnsidentitet, og strever med vanskelige tanker og følelser.

Hei, takk for at du skriver til oss, fint at du bruker ord og uttrykk du selv er komfortabel med. Jeg svarer likevel på norsk.

I puberteten er det veldig vanlig å føle at man kan være usikker på sin identitet, at man søker etter å finne ut av både kjønnsidentitet, uttrykk og stil. Det kan ta lang tid, og det viktigste er å få trygghet hjemme på at det er greit å utforske til man føler seg sikker på hva som er "deg". Det at du ønsker å skifte navn kan være veldig fremmed for foreldre og nære venner, men det er du som "bestemmer" hva du vil bli kalt i en periode du er usikker. Kanskje du kan snakke litt med dem om det, si hva det betyr for deg, og så må du selv også akseptere det hvis de sier feil eller føler det er for tidlig å kalle deg noe annet enn de har gjort hele livet.

Du lever i en digital hverdag hvor det er helt "vanlig" å skifte navn, kjønnsuttrykk, stil og språk. Det er ikke slik at dine foreldre kjenner den verden du lever i. De skal gi deg omsorg og kjærlighet, men de kommer nok aldri til å kunne sette seg inn i hvordan det er å være deg. Da må man være rause med hverandre, de kan prøve å forstå hvis du forteller dem om din "verden", og du må være raus og forstå at de ikke har vokst opp med noe som likner på din verden.

Gi deg selv tid til å utforske. Selv om du nå er usikker på din kjønnsidentitet, vil de aller fleste kjenne seg tryggere i løpet av ungdomsskoletiden. Det er plass til deg selv om om du er usikker. Snakk gjerne med helsesykepleier på skolen. Her kan du få forståelse, støtte og nysgjerrighet på identitet og seksualitet. Helsesykepleier kan også mye om angst, forvirring, slitsomme tanker og grubling. Hen kan også vurdere om du trenger mer oppfølging hos feks BUP/psykolog om du har en dårlig psykisk helse.

Ønsker deg alt godt!

Med vennlig hilsen helsesykepleier i samarbeid med Ung.no.