Jeg mistrives sterkt i førstegangstjenesten, hva skal jeg gjøre?

Gutt, 19

Tittel: Har det veldig vondt i førstegangstjenesten og vet ikke hva jeg skal gjøre Hei. Jeg er inne til førstegangstjeneste, og jeg er i en situasjon som føles helt håpløs. Jeg har null motivasjon til å fortsette, og det føles som om det blir verre for hver dag som går. Jeg føler meg malplassert, som om jeg ikke passer inn. Jeg har begynt å trekke meg bort fra de andre og vil bare være for meg selv. Jeg stresspiser alt for mye og sliter med å sove. Jeg savner familien min så inderlig, og jeg gråter eller er på gråten nesten hver eneste dag. Jeg liker ikke den personen jeg har blitt. Jeg følte ikke på noe av dette før jeg kom inn i Forsvaret. Det eneste jeg ønsker er å dimme, men jeg har ikke turt å snakke med noen om det. Det har gått så langt at jeg har vurdert å skade meg selv for å øke sjansen for å få dimme. Det skremmer meg at jeg har tenkt sånn. Jeg trenger hjelp, men vet ikke hvordan jeg skal ta det første steget. Hvem bør jeg snakke med, og hvordan sier jeg det?

Hei!

Takk for spørsmålet.

Det er selvsagt ikke godt å kjenne på det du gjør og at dette går ut over din psykiske helse. Jeg er glad du har tatt kontakt med oss for å finne løsninger. Det er allerede en god start.

Her kommer noen råd om hva du kan gjøre:

Det er flere du kan ta kontakt med. Det er blant annet din troppsjef eller nærmeste befal. Her kan du kort si at du har behov for en samtale eller spørre om det er mulig å få snakke med noen.
Du kan også ta kontakt med helsetjenesten der du er stasjonert. Alle har der rett på gratis helsetjenester og her kan blant annet sykepleier, lege eller psykolog være tilgjengelig. Spør for eksempel din nærmeste troppsjef eller befal om hvordan du tar kontakt.
Når du får muligheten til å prate kan du starte med å si at det er noe som plager deg mye, men som du synes det er vanskelig å snakke om. Da har du allerede startet og den andre forstår at dette er viktig for deg, men samtidig vondt.
Husk at det å ta det første steget ofte er det vanskligste og det man gjerne gruer seg mest til.
Samtidig er det viktig at de som har ansvar for deg nå, får vite om hvordan du faktisk har det. Det er nyttig for de å vite om og du kan oppleve å slippe og bære på dette alene og ikke minst få støtte og hjelp videre.

Håper svaret kan være til nytte.

Hilsen helsesykepleier i ung.no

Besvart: 9.10.2026