Kan jeg sørge nå, senere med årene?

Ja, absolutt! Det er fullt mulig.

Når man blir eldre, så kjenner vi ofte på et større spekter av tanker og følelser. Vi kunne føle like mye da vi var mindre, men siden hjernen har utviklet seg og dannet enda flere nervebaner, kan vi tenke mer komplekst, langsiktig - og mer i fortid og fremtid når vi er eldre. Dette er derfor gamle minner kan få flere perspektiver, og oppta større plass enn da vi var små.

Når vi var mindre så opplevde vi ofte ting her og nå, og visste ikke alltid hvor verdifull turen hvor man plukket bringebær med farmor var, eller hvor mange ganger man skulle tenke tilbake på da man satt på fanget til farfar mens han sang humpetitten. Som voksen kan disse minnene være sterke og viktige, og gjøre at vi kommer tilbake til den gangen vi var små.

Dette kan forklares ved at vi fortsatt har opplevelsene, og kan gjenoppleve dem i hodet. Nå kan vi også gjøre noe det med den innsikten vi har i dag, som vi manglet den gangen.

Det er veldig vanlig å savne og sørge etter foreldre, besteforeldre eller andre nære, selv lenge etter at de er borte. Det er også vanlig at man kan gjenoppleve sorg, eller sørge på en annen måte når man blir eldre.

Dette er fordi du har vært glad i, og fortsatt er, i noen som ikke er her lengre. Det er mange minner du gjerne ønsker å dele med den personen, og det er flere ting du vet du aldri får delt. Det i seg selv er en sorg.

Det er ikke alltid man sørger over det livet som er over, men heller det som ikke er, eller kommer til å være.

For noen så kan det være vanskelig å håndtere en nåværende sorg, også kan den forkles som sorg etter noe vi allerede er lei oss for. Da kan det være greit å rydde litt opp i tanker og følelser, slik at vi vet hva som er hovedgrunnen til at vi sørger.

Det er selvsagt lov til å være lei seg for flere ting, men det blir lettere for hode, hjerte og mage, å vite hva vi er lei oss for nå. For sorg kan kjennes i hele kroppen, og oppleves like sterkt da, som nå.

For andre så kan det være at de ikke sørget ordentlig den gangen, og at det er noe som trigger den underliggende sorgen. Da må man gjøre dobbelt arbeid, men desto viktigere at man gjør det. Både finne triggeren, og møte sorgen. For det er tungt å gå rundt og være lei seg hele tiden. Og man trenger ikke å ha det sånn.

Noen er mer oppmerksomme på disse tingene enn andre, eller tenker mer tilbake på minner og mennesker. Kanskje er de mer i kontakt med seg selv, eller så opptar disse tingene større plass i hjernen. Noen lever mer her og nå, mens andre føler at de lever her og nå, men også med fortiden og fremtiden inkludert.

Dette handler mye om hvordan vi er satt sammen som personer, og hvilke områder i hjernen som ofte er aktivert hos oss, og hva vi selv velger å fokusere på. Samtidig som dette, så skjer livet der i mellom, med alt det innebærer.

Selv om det er helt naturlig og normalt, så er det ikke alt som skal trenge å oppta så stor plass. Noen ganger så tar det større plass i hverdagen enn det som er godt for oss, og da er det nødvendig å sortere litt. Andre ganger så er det greit å ha det sånn, men at det skal være i en litt mindre grad.

I artiklene under, så er det flere tips som kan hjelpe deg med å både anerkjenne sorg og savn, samt å bearbeide den. Les disse, og se om det er noe som passer for deg.

Ofte hjelper det å snakke med noen, en god venn, en voksen man er trygg på og stoler på, eller en fagperson. Her er helsesykepleier, helsestasjon for ungdom, en troende (profesjonell, som prest, imam, humanetiker etc.) eller filosof gode alternativer. Mest av alt kan det være godt å snakke med noen som kjente det mennesket man savner, og delte gode minner med deg og den personen. Dette hjelper deg også med å se at du ikke er den eneste som savner, men at det er flere som føler det samme som deg. Det kan også være godt å vite.

God klem, fra en som også savner sine besteforeldre.

Med vennlig hilsen rådgiver innen atferdsvitenskap, ung.no.