Jeg har en rollemodell jeg ser opp til og har sterke følelser for

Jente, 20

Jeg har en rollemodell som jeg ser opp til og har sterke følelser for. Noen ganger minner forholdet vårt meg om engstelig tilknytning, og jeg har et sterkt behov for emosjonell støtte fra henne. Jeg føler at jeg har gjort noe som ikke er bra for henne. Jeg har fortalt henne at jeg går i behandling, men egentlig var det fordi jeg skulle starte på medisin for ADHD. Jeg sa ikke dette til henne, og lot henne tro noe annet. Hun vet ikke hva jeg sliter med, og jeg har også ønsket å snakke med en psykolog. Hun kjenner ikke til planen min for behandling. Jeg gråt foran henne og delte mine utfordringer og tanker. Jeg er usikker på om jeg har overdrevet noe. Jeg tror jeg har hatt spiseproblemer tidligere som jeg har blitt bedre med, og jeg føler at ting ble bedre fordi hun så meg og støttet meg. Jeg har et vanskelig forhold med moren min for tiden. Jeg sliter med meg selv og er veldig redd for å miste relasjonen med henne. Jeg har ikke mange å prate med pga ulike årsaker.

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei,

Så fint at du skriver til oss. For meg høres det ut som det er en del ting som skjer samtidig, og kanskje at det er litt forvirrende eller kaotisk for deg?

En rød tråd gjennom det du skriver er likevel at denne personen er viktig for deg. Vi mennesker knytter oss til hverandre, og det er en god ting.

Noen ganger kan det være vanskelig, spesielt om forholdene vi har hatt til andre har vært strevsomme. Da kan vi bli redde for å komme for nærme andre, eller miste dem, og frykt kan gjøre at vi surrer det mer til enn vi trenger.

Men det er viktig å huske på at det ikke er dårlig å knytte seg til andre i seg selv. Det er helt menneskelig. Vi trenger hverandre, og det kommer mange følelser frem når vi gjør det. Det er normalt.

Jeg tror det viktige kan være å snakke om nettopp det med den det gjelder, at du kan være redd for å gjøre det ene eller det andre, og kanskje snakke om det når du ikke kjenner de følelsene så sterkt.

Ellers tenker jeg at det høres ut som det kunne vært fint for deg å snakke med noen, som i terapi, også. Du forteller om en del ulike vansker, og måten du skriver på får det til å virke som det er litt kaos for deg.

Det kan være veldig nyttig med medisiner, men det er mye av behandling av adhd og andre diagnoser som også krever samtaler og å jobbe hardt for å få på plass en fungerende hverdag.

Hvis du har tenkt på å snakke med psykolog og tenker at denne personen du snakker med tenker du gjør det, så kanskje det er en god ide å forsøke få det på plass.

Det er ikke nødvendigvis noe galt med det du har fortalt, og du har ikke ansvar for hva hun antar. Men kanskje er det at du tenker på dette og hun tenker på det et tegn på at det kanskje er en god ide?

Terapi kan hjelpe med å sortere det som kjennes kaotisk og uoversiktlig ut. Det kan også hjelpe deg å jobbe med relasjoner, det å knytte deg til andre.

Det er veldig fint at du har en viktig person i livet ditt, men det å bare ha en person du kjenner du kan og må snakke med kan være litt sårbart. Spesielt om det å ha og holde på nære forhold av ulike slag kan være vanskelig.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no

Besvart: 29.9.2024