Jeg har så få venner. Hva gjør jeg?

Hei.

så fint at du skriver til oss nå som du er så lei deg. Det er helt forståelig at det du er så fortvilet nå som du føler at alle andre har flere og mer populære venner enn deg selv. Det er lov å være trist for dette, men også fint at du nå vil prøve å endre dette.

Det er mange som synes at ungdomsskolen er en tøff overgang og sliter med å finne seg til rette. Dette er en tid da de fleste kjenner på en stor forandring, både i seg selv og på andre. Puberteten setter hormoner i sving, man kjenner seg mer usikker og vil prøve å være så lik andre som mulig. Plutselig så er det ikke lenger viktig at bare de nære vennene liker deg og setter pris på deg, men man prøver å bli likt, akseptert og forstått av så mange. Dette kan igjen gjøre deg mer usikker og stresset ved at du tenker mye på dette og bruker energien din på dette. Den vennen du har er kanskje også i en slik overgang? Det er helt riktig som du skriver at det kan se ut som at de andre ikke bryr seg, men de er kanskje så opptatt av seg selv at de ikke lengre klarer å se dem rundt seg. Dette er trist og bør snakkes om.

Det er en naturlig overgang fra det å være barn til å bli ungdom og ung voksen. Det er hjernen din som arbeider hardt med å finne den nye seg. Dette tar lang tid og en prosess som mange synes er slitsom, men det er veldig viktig. Det er nå du skal lære deg å finne deg selv, bare i en ny utgave der du måler deg med alle andre for at du igjen skal finne trygghet i deg selv. I denne perioden føler mange seg annerledes, store følelser kommer lettere til uttrykk, du kjenner ikke helt deg selv igjen og kanskje merker også de rundt deg at du også endrer deg litt. Akkurat som du merker med de populære nå.

Selv om dette er helt normalt så er det også stressende å være i denne "nye" tiden. Husk at det er jo ikke bare de som gjennomgår denne utviklingen, men du vil nok også merke det. Det vil si at alle prøver å teste hverandre for å finne en ny måte å være på, som igjen gjør også de andre litt mer stresset og ulik den de egentlig var. Det er derfor at så mange kjenner på en tristhet over at de mister litt de vennene de hadde som små fordi man vokser fra hverandre.

Når man begynner å merke denne utviklingen så er det så ulikt hvordan man reagerer. Noen begynner med nye venner og nye fritidsaktiviteter. De som var veldig pågående som barn merker kanskje nå at de blir litt mer stille og trekker seg tilbake. Det er mange som ikke kjenner helt ungdommen igjen da humøret også endrer seg og det man likte å gjøre som barn ikke lengre er så viktig.

Det aller aller beste er om du klarer å snakke litt sammen i f.eks klassen om denne endringen. Prate om hva som skjer i kroppen og hodet og at det er en litt rar tid å være i. Det å ha det grunnleggende gøy består kanskje nå i å tenke mer på om man ser ok ut, har lik humor som de andre, er like flinke som dem osv. Prater dere ikke om dette så vil du kanskje føle deg alene om dette og det igjen kan gjøre den gleden du kjente på tidligere vanskeligere å finne tilbake til.

Hvis det er slik at du synes dette er vanskelig så snakk gjerne med noen om dette. Helsesykepleier på skolen din vet nok mye om den endringen som skjer i både kroppen og hodet til ungdommer som er i den alderen du er i nå. Bare det å få satt ord på følelsene dine og kan gjøre det slik at du kjenner deg mer lettet. Det å i tillegg få åpne noen nye "dører" som du kanskje ikke har tittet inn i før kan gjøre at du ser på endringen som litt mer normalt, uten å tenke at dette er din skyld eller at de ikke bryr seg om deg. Målet er jo da at du igjen skal finne den gleden du hadde tidligere, selv om det kanskje tar litt tid. helsesykepleier kan kanskje også være fin å bruke inn i klassen for å sette søkelyset mot dette slik at du slipper å tenke at dette bare gjelder deg.

Men, husk at den normale utviklingen skal ikke være mobbing og bevisst utestenging. Det er ikke greit og da må det snakkes med skolen, gjerne med lærer og helsesykepleier først. Husk at det er alltid noen som vil prøve å ta venner fra andre for å fremheve seg selv uten helt å tenke på konsekvenser som er vonde for andre. Dette er ikke greit og må snakkes om for at endring skal skje.

Ønsker deg masse lykke til i prosessen din og håper virkelig at du følte at du fikk litt svar på det du søkte etter. Legger også ved noen artikler du kan lese.

Vennlig hilsen

Helsesykepleier

I samarbeid med ung.no.