Vil ikke lenger bo hos mamma og stefar. Hvordan si det? Jente 19

Hei!

Det er forståelig at du vil flytte litt lenger unna mamma og stefar. Når man er myndig og på vei mot å bli mer voksen, vil man gjerne litt lenger vekk fra foreldrene sine. Nå vet jeg jo ikke hva konkret som har skjedd som gjør at du har endret mening med tanke på å leie av dem, men jeg tenker at i seg selv er det helt fint og lov å ikke ville bo nære familien i en alder av 19 år. Mange har et sterkt ønske om å komme seg litt vekk fra hjemstedet da og utforske nye ting. Og det er jo lov å ombestemme seg!

Du spør hvordan du skal snakke med de hjemme uten å såre dem. Her er mine innspill:

• Snakk i "fredstid", altså når dere har god tid, det er rolig og dere er venner. Kanskje er det tilstrekkelig å bare snakke med mamma, så det ikke blir "to voksne mot en ungdom".
• Det kan være lurt å snakke når dere f.eks kjører bil eller går tur, eller når dere er alene på kvelden. Da vet du at du har mamma sin oppmerksomhet.
• Start samtalen med å si at du har noe å fortelle som du syns er litt vanskelig og som du har gruet deg til. Da forbereder du mamma litt på å lytte med omsorg.
• Det beste du kan gjøre videre, er å være ærlig med mamma om akkurat det som er saken: Si at du har ombestemt deg når det kommer til å leie av henne og stefar. Fortell henne hvorfor. Det er lurt at du har tenkt igjennom på forhånd, hvilke grunner du vil presentere for henne, sånn at det fremstår ryddig.
• Kan du si mest mulig om hva dette handler om for deg og hva du føler, så er det bra. F.eks "det er riktig for meg nå å..." eller "for at jeg skal få det best mulig, så..." eller "jeg har valgt dette fordi det føles...". Da kritiserer du ikke dem, du bare sier hvordan ting er for deg.
• Si også at du har vært redd for om mamma og stefar kommer til å bli såra av at du har ombestem deg. Si at du vet at det skjedde litt sent og at det var dumt. Da viser du at du skjønner situasjonen. Bare at du forteller dette kan få mamma til å støtte deg.
• Du kan også spørre moren din om hun sto i noen lignende dilemmaer da hun var ung. Har hun opplevd å være redd for å såre sine foreldre? Ved at moren din tenker tilbake på sin egen ungdomstid og forholdet hun hadde til sine foreldre, så kanskje hun skjønner litt mer av hvordan det er å være deg nå.

Kanskje kommer du ikke unna at mamma blir såra av at du velger å ikke bo hos dem likevel. Da kan du jo minne deg selv på at hun og stefar er voksne og da må man også håndtere sine egne følelser. Og man må bry seg mest om sitt eget liv og la barna få leve sitt. Om mamma sier at hun blir såra så kan det jo være en måte å vise deg at hun bryr seg om deg på, også. Kanskje kan det hjelpe å tenke på det sånn?

Jeg håper dette ga deg noen ideer og innspill til en samtale. Jeg har i tillegg funnet frem til noen artikler som handler om det å ta en vanskelig prat med foreldre. Hvis du leser den finner du flere tips. Lykke til, jeg håper du får det fint der du bor uansett hvor det blir!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no