Vi kranglet, jeg skrek til de voksne, stefar tok mobilen min. Hva gjør jeg?

Hei!

Den krangelen du beskriver hørtes ikke hyggelig ut. Verken for deg, mamma eller stefar. Selv om det er vanlig å krangle i familier med ungdommer så virket det du beskrev her som en situasjon som gikk litt for langt.

Men jeg må si at jeg forstår godt at du ble skuffet over å ikke få lov å dra dit du hadde planlagt i en hel uke! Sånn sett er det ikke rart at du reagerte mot mamma og stefar. Noen ganger, om man blir skikkelig såra eller sint så kan man si og gjøre ting man ikke mener. Skjedde det litt med deg i den krangelen, når du skrek og sa at du hatet dem? Det er ganske vanlig at det blir sånn for ungdommer på din alder. Man er gjerne full av hormoner, så følelsene blir sterke og man har ikke helt kontroll på hva man sier alltid. Dette bør mamma og stefar vite om og vise forståelse for, det er de som er voksne og som må ta mest ansvar for kommunikasjonen hjemme.

Jeg vil også si at jeg syns mamma og stefar bruker straff på en måte som ikke er helt OK. Det å straffe deg ved å ta fra deg goder, har nok ikke den effekten de egentlig ønsker heller. Trolig gjør de som de gjør fordi de vil oppdra deg til å ta gode valg og følge avtaler. Men når de straffer på en måte som ikke har direkte å gjøre med det som skjedde i forkant (f.eks at du ikke fikk lov å dra dit du hadde planlagt fordi du ikke gjorde hjemmeoppgavene dine), så blir nok bare irritasjonen din ennå større og du kan kanskje føle deg urettferdig behandlet? Det er lite å lære av sånne straffer, bortsett fra at man blir usikker på hva de voksne kan finne på neste gang og dermed at man handler ut ifra det mer enn ifra fornuft.

Ellers, lurer jeg på hvordan det var for deg at det var stefaren din som tok telefonen din fra deg, og ikke mamma? Ungdommer som lever i familier med steforeldre liker best at hvis det først skal være oppdragelse og konsekvenser, så er det den biologiske forelderen som tar tak i det og ikke steforelderen. Jeg vet ikke hvordan dette er for deg, men du har lov å si ifra til mamma om at du helst vil at det er hun som snakker med deg når det gjelder ting som dette, og at stefar ikke blander seg i selve oppdragelsen av deg.

• Jeg anbefaler deg å be om en samtale med mamma i fredstid. Altså en gang dere ikke krangler fra før av, og det er rolig. Da tror jeg dere vil klare å prate bedre med hverandre uten skriking og mer straff, for da er dere mer stabile i følelsene deres og kan høre bedre etter hva hverandre sier.
• Du kan spørre om mamma kan lytte til deg, og at du ønsker å si noe. Det kan være vanskelig å starte en sånn samtale, men du har noe viktig å si. Jeg anbefaler deg derfor å gjøre det. 
• Det kan være lurt at du aller først sier hva du tenker selv om at du ikke gjorde oppgavene dine eller at du skrek og brukte sterke ord mot både henne og stefar. Det er viktig at mamma vet at du forstår at du også har gjort noen feil her for da kan hun få mindre behov for å gi deg mer straff/konsekvenser.
• Deretter kan du si til mamma at du ble veldig lei deg over at du ikke fikk dra på den turen du hadde gledet deg til. Du kan også si at du ble veldig sint og lei deg over at stefar tok telefonen din, at du opplevde det som urettferdig. Du kan si at du kunne ønske det var andre måter å snakke om feilene dine på, enn å straffe deg. Da sier du ikke noe dårlig om de voksne, du sier bare hvordan du selv opplevde det, og hva du heller vil enn det de voksne gjør nå. Det er helt lov.
• Du kan spørre mamma om hva hun tenker om hvordan dere har det, og om hun har noen tanker om hvordan dere i fremtiden kan løse lignende konflikter (som at du f.eks ikke gjør husoppgaver).

Hvis ting ikke blir bedre hjemme og kranglingen og straffene fortsetter, så kan det tenkes at dere kan trenge litt støtte fra en fagperson. Da kan dere få hjelp til å snakke sammen ved et familievernkontor. Det kan være nyttig å ha andre med i samtalen, de som jobber der snakker med mange familier som har det likt som dere. Det er gratis å gå dit, familievernkontorer finnes over hele landet. Du kan ringe dit på egenhånd og fortelle litt om det som skjer hjemme hos dere. Spør om du kan komme dit på samtaler alene først. Når du er klar for det, kan den du snakker med koble på mamma og eventuelt stefar og forsøke å hjelpe dere til å finne løsninger.

Jeg håper du får til å snakke med moren deres. Hvis du har søsken så kan dere jo snakke litt dere imellom også, og dele erfaringer og tanker om hvordan det er å leve i familien deres.

Håper dette ga deg noen tips og svar. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no