Jeg og mamma har det vanskelig, har ikke snakket med hverandre på to uker

Jente, 16

Jeg og mamma har et vanskelig forhold og det har vi alltid hatt. Hun går på psykolog fordi hun har masse traumer fra barndomen som gjør at hun har ptsd. Hun har perioder hvor hun blir veldig fort sur, og det pleier hun å ta ut på meg. Det er som vanligst bare veldig dumme ting, som nå sist hun ble sur på meg så var det fordi jeg ikke hadde hengt opp noe på rommet mitt(hun ikke hadde bedt meg gjøre). Det virker liksom som at hun har lyst å være sur på meg. Nå var det 2 uker siden vi kranglet og vi har ikke snakket sammen siden. Stefaren min tok siden min så nå snakker hun ikke til han heller. Vi bare ignorer hverandre og jeg er lei.

Svar

Situasjonen du beskriver høres veldig vond ut!

Det er fint at mamma får hjelp for sine traumer. Men samtidig blir jeg bekymra for om hjelpen er tilstrekkelig. Når hun oppfører seg slik du beskriver her, høres det ikke slik ut. Dere har kommet i en situasjon der dere ikke har snakket sammen på to uker, det er ikke greit. Selv om det er vanlig å bli uenig eller krangle så kan ikke moren din ignorere deg over tid, som en slags "straff". Hun er den voksne her og har ansvar for at det er trygt mellom dere. Hun må ta initiativ til å reparere og komme ut av den låste situasjonen. Du trenger kontakt og du trenger å bli sett, selv om dere har vært sinte på hverandre.

Det viktigste du kan gjøre nå er å la mamma få vite hva du føler. Du er lei, skriver du. Kanskje har du også andre følelser du kan fortelle henne om? Det er ikke sikkert hun skjønner hvor mye situasjonen går inn på deg. Du kan forsøke å fortelle henne hva som gjør deg lei deg. Si at du merker at hun bevisst ikke snakker til deg og at dette er sårende. Du kan si at det er vanskelig å vite hvordan du skal stoppe krangelen dere to har hatt og at du vil at dere skal bli venner igjen.

Jeg tenker at det også er helt greit om du ikke alltid oppfører deg bra. Du har lov å være "bare ungdom"; f.eks la være å henge opp en ting på rommet ditt. Eller være med venner, rote litt, være irritert, slenge rundt. Du skal slippe at mamma blir sur eller slutter å snakke med deg av den grunn.

Det var fint at stefaren din tok ditt parti. Kan du snakke med han om saken og? Han bør kunne ta en voksen-prat med mamma om situasjonen som har oppstått.

Hvis mamma går til en psykolog så kan det tenkes at du og evt også stefar kan bli med dit for en prat. Det kan noen ganger være lettere å si ifra hvor vanskelig man synes ting er, når en nøytral fagperson er tilstede og hjelper samtalen videre.

Og til slutt vil jeg si at de gangene moren din ignorerer deg eller blir sur uten grunn, så kan du også tenke gjennom hva andre mennesker du kjenner liker ved deg og synes du er god til. For eksempel andre voksne i familien, venner eller en lærer du liker. Snakk mer med dem. Hvis du klarer å huske på hva andre liker ved deg og hva du liker ved deg selv så kan mamma sin væremåte bli litt mindre viktig for deg.

Under svaret mitt har jeg i tillegg lagt ved noen andre artikler. En om hvordan man kan kommunisere bedre i familien og flere om hvor du kan be om hjelp for deg selv dersom situasjonen hjemme ikke blir bedre. Jeg håper du vil lese dem og finne mer nyttig informasjon der. Lykke til.

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no

Besvart: 14.12.2025

Oppdatert: 14.12.2025