Jeg er 20 år, ensom, har ikke venner eller kjæreste!

Hei,

Takk for at du skriver til ung.no.

Det du setter ord på frustrasjonen over at "rådene" folk gir virker fullstendig ulogiske når man faktisk kjenner på savnet er helt forståelig. For det er jo helt menneskelig å lengte etter nærhet, kontakt, kjærlighet. Det er ikke en svakhet, det er et grunnleggende behov. Og du har helt rett i logikken din: selvfølgelig søker man vann når man er tørst. Poenget med rådet om "ikke å lete etter kjæreste når man er ensom" er egentlig ikke å si at du ikke skal ønske deg det. Det er mer et dårlig forklart forsøk på å si: prøv å ikke gjøre kjærligheten til den eneste løsningen på ensomheten.

For hvis man legger alt håp og hele selvbildet i å finne noen, blir risikoen for skuffelse så stor ikke fordi du gjør noe galt, men fordi verden ikke alltid gir det vi trenger når vi trenger det. Så det handler ikke om å undertrykke behovet for nærhet, men om å prøve å bygge et lite fundament under deg selv samtidig som du håper på kontakt.

Det er ikke bare "ensomhet", det er en følelse av at noe grunnleggende mangler i livet. Det tærer på selvfølelsen, og etter hvert begynner man å lure på om det noen gang kommer til å endre seg.

Men det kan endre seg. Ikke nødvendigvis plutselig, og ikke magisk, men gjennom små ting som hjelper deg å få kontakt med folk på ekte. Det handler ikke om å "fikse" deg, for du er ikke ødelagt. Det handler om å finne rom der du får vise hvem du er, og der folk kan se det. Det kan være gjennom interesser, frivillighet, online fellesskap (der folk faktisk snakker, ikke bare poster), kurs, trening eller å snakke med en terapeut for å få hjelp til å bære ensomheten mens du bygger det livet du ønsker.

Du fortjener kjærlighet, vennskap og nærhet. Det er ikke noe galt i å lengte etter det. Det betyr bare at du er menneskelig.

Håper svaret mitt er til hjelp.

Ønsker deg alt godt.

Vennlig hilsen

helsesykepleier