Jeg tar medisiner på grunn av depresjon, moren min er imot medisiner

Gutt, 20

Hei, jeg er mann 20 år gammel, jeg har startet å ta medikamenter for desperasjon og selvmord tanker, jeg har hatt disse i hele livet mitt når vi flyktet til norge, mitt mor fant ut at jeg ønsker å ta medisiner i går, og hun er helt uenig. Hun mener at jeg er slap og sensitive, hun vett ikke at jeg har vært i terapi i 2 år, eller selvmordstanker, hun vet ingenting, hun klager på at medisiner kan gjøre med slap og forverret, og at dette er bare et vanskelig tid som vi går gjennom, men dette har vært sånn i 16 år, jeg er redd og vett ikke hva jeg skal gjøre, jeg går til terapi fortsatt, og har tro på det, men jeg har mistet alle mine sosiale kretser i det siste tiden som har forverret sitasjonen, jeg er lei av å holde hemmeligheter, det er derfor jeg fortalte henne om medisiner, men jeg føler at terapi har ikke vært et stor hjelp, pga. Det er familien som er problemet og ikke særlig mye ting jeg kan forberede meg på eller endre. Hva gjør man i slike situasjoner.

Hei.

Vi er to som svarer deg.

Fra familieterapeut:

Jeg kan skjønne at du ønsker å fortelle moren din litt mer fra livet ditt, så det ikke blir sånn at du går med hemmeligheter alene. Men det er jo litt dumt at hun skal mene bestemte ting som at medisiner gjør deg slapp og forverrer situasjonen.

Når det gjelder medisinene, tenker jeg at det er viktigst å snakke med legen eller behandleren som har skrevet dem ut. De kan svare på spørsmål om virkninger og bivirkninger, og hjelpe deg med å vurdere om dette er riktig behandling for deg.

Men det var uansett fint at du åpnet opp litt.

Jeg kan også skjønne at du blir sliten av at du har forsøkt å få det bedre lenge. Jeg håper at du allikevel fortsetter i behandlingen du er i. Du kan fortelle behandleren din at du merker at du blir litt sliten av dette.

Videre tenker jeg at du kan begynne å undersøke mulighetene for å flytte ut dersom du tror det kan gi deg mer ro og frihet. Det er krevende å etablere seg for seg selv, men det er absolutt mulig. Kanskje behandleren din kan hjelpe deg med å tenke gjennom hvilke muligheter som finnes.

Det er også leit å høre at du har mistet flere av de sosiale kontaktene dine. Kanskje det fortsatt finnes noen personer du kan holde kontakt med? Du kan også undersøke om det finnes aktiviteter, kurs eller andre møteplasser der du bor. Mange på din alder ønsker seg flere venner og nye bekjentskaper. Hvis du finner et sted der du kan møte andre på din egen alder, kan det hende at flere er i en lignende situasjon som deg. Det kan gjøre det litt lettere å ta kontakt og bli kjent med nye mennesker.

Hvis du kjenner at du har selvmordstanker og det er vanskelig å håndtere alene så kan du alltid ringe legevakt på 116 117. Du kan også ringe Mental helse sin hjelpetelefon.

Fra psykolog:

Jeg støtter det familieterapeuten over skriver, og synes det er flott du har fortalt litt om medisinene. Det kan kanskje være fint for deg å også fortelle litt mer, men samtidig kan det da være lurt å vurdere hvem du egentlig har godt av å snakke med.

Det er dessverre ikke alltid sånn at de som burde støtte oss, gjør det. Da er det viktig å finne noen andre å snakke med.

For generelt er det fryktelig slitsomt å ikke bare ha det vanskelig, men å i tillegg skjule det for alle rundt deg.

Se om det er noen du har i nettverke ditt du kan åpne deg litt opp til, eller om det finnes støttegrupper eller andre sosiale steder der du kan være mer åpen.

Det kan også være viktig for deg å huske at selv om moren din kan ha mange meninger om ditt liv og dine valg, så er det du som må leve ditt liv. Du trenger ikke la henne bestemme eller diktere hva du skal gjøre eller ikke.

Hun kan være uenig i at du går på medisiner, og så kan du likevel velge å gjøre det. Det viktigste er at du jobber med dine behandlere og helsepersonell du er i kontakt med, for å få det bedre.

Kanskje betyr det å jobbe mer med kommunikasjonen i familien, men kanskje betyr det å flytte ut og finne din egen vei. Det er noe du kan prøve ut, og finne ut av.

Som du selv er inne på så kan det være situasjonen rund deg som gjør det vanskelig for deg, og da kan det være lurere å jobbe for å endre den i stede for å bare snakke om det. Samtidig er det ikke sånn at det ene utelukker det andre.

Det kan være tanker, følelser, og handlingsmønster det er viktig å jobbe med i terapi, samtidig som du gjør konkrete endringer i hverdagen din ellers. Igjen, snakk med behandlerne dine og se om du kan prøve deg fram.

Jeg håper svaret vårt hjelper deg litt videre.

Lykke til! Skriv gjerne til oss igjen.

Vennlig hilsen familieterapeut og psykolog, ung.no

Besvart: 24.10.2026