Jeg har slitt med depresjon lenge, finner ikke mening eller håp

Hei,

Så trist at du kjenner det så mørkt og tungt, og at du har kjent på det over lang tid. Det er fryktelig slitsomt å ha det sånn som du beskriver, og det å oppleve at livet er meningsløst og vanskelig samtidig er veldig fælt. Jeg er glad for alt du gjør av arbeid for å snakke med andre om hvordan du har det, for det er et skikkelig arbeid. Og jeg er glad for at du skriver til oss.

Jeg tror at livet er for alle, og uansett hvor vanskelig noe er eller har vært, så er det mulig å komme gjennom det. Det tror jeg fordi jeg ser det og har sett det hele tiden i jobben, og opplever det selv, at livet stadig endrer seg.

Så skjønner jeg at det kjennes umulig ut når du har strevd over flere år, du begynner å miste håpet, men ting kan skje selv etter flere år. Når du kjenner på håpløsheten og meningsløsheten så er det viktig at du vet at det handler mye om depresjonen, at det er den som snakker til deg, og den lyver hele tiden om hvor mørkt alt er. Bruk oss rundt til å hjelpe deg til å holde ut, til du kjenner det annerledes. For det kommer du til å gjøre. Vi vil at du skal være her for det.

Så lurer jeg på, husker du hvordan det var før? Du skriver at du har vært deprimert de siste 4-5 årene, hvordan var det før det? Var det i starten av tenårene at dette kom? Er det noe som har gjort hvordan du har det bedre eller verre?

Jeg lurer også litt på hva du legger i at det ikke hjelper å snakke med helsesykepleier eller BUP, eller medisiner. Hvordan tenker du det bør hjelpe, og hva er det som eventuelt ikke endrer noe? Har du merket forskjell på noen timer hos BUP eller noen samtaler, eller er det jevnt over det samme? Har du snakket med behandler på BUP om dine forventninger til samtaler/terapi, og hva har dere i så fall kommet frem til?

Jeg tror det er litt viktig for deg å undersøke noe av det over, kanskje besvare noen av spørsmålene for deg selv. Spesielt dette med forventning til terapi og hvordan det å snakke med noen skal hjelpe, tror jeg kan være viktig.

Det å jobbe mot depresjon og psykiske plager, og det å gå i terapi, er et slags arbeid du gjør med og for deg selv. Noen ganger kan vi bli vår egen verste fiende og kanskje sabotere oss selv litt her, eller vente på at andre skal ordne problemene for oss. Selvsagt skal du få hjelp og støtte, og spesielt siden du ikke er voksen enda skal andre ha mer ansvar her enn deg.

Samtidig så handler det å kjempe seg ut av depresjon og vansker i eget liv om å kjempe for seg selv. Har du noe som hindrer deg her? Hvordan tenke du om din egen verdi og plass i verden? Alle som er rundt deg vet at du har verdi og at du er viktig. Ut i fra hvor mange som jobber med deg så mener de det jeg skriver her. Men vet du det selv?

Vet du at det er viktig at du gjør denne jobben du gjør med å få det bedre? Vet du at du bør være her? Hvis du ikke vet det, hvorfor tenker du så lite om deg selv? Hvorfor tror du selv at du ikke er viktig å kjempe for?

Jeg tror det er litt viktig at du ser nøye på de spørsmålene og tar de med til behandleren din på BUP. Jeg tror det er viktig at du snakker med de du snakker med om nettopp dette med at du føler det ikke hjelper, og hvorfor hjelper det ikke. Så kan dere forsøke å finne ut av det sammen.

Noen ganger har terapisamtaler også sporet av i retninger som ikke fungerer, som faktisk ikke hjelper, og da er det viktig å finne nye måter å snakke sammen på, som kan fungere.

Livet er fryktelig vanskelig og slitsomt mange ganger, men vi har plass til alle i det, og det endrer seg hele tiden. Ting er ikke håpløse eller meningsløse, selv når de kjennes sånn ut eller vi ikke skjønner noe av det som foregår rundt oss.

Du er viktig å kjempe for. Husk på det.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no