Hvorfor kan ikke jeg være som alle andre?

Hei! Nei, det tror jeg ikke du er. Jeg tror du ikke er et forferdelig menneske. Det er ikke det inntrykket jeg får. Jeg leser et spørsmål fra en god og reflektert jente. Jeg leser også at du har det tøft, og at mye er vondt og vanskelig nå. Det er ikke noe kult å krangle med en bestevenninne, og særlig når hun sier så stygge ting om deg. Det man kan si når man er sint, er ikke alltid det man hadde sagt når man har roet seg ned. Hvis hun har sagt mye stygt så er jeg sikker på at de ikke stemmer. Hun kan kanskje være uenig med noe, men at du er slik som person, det tror jeg neppe. Her viser det også at hun oppfører seg dårlig og at hun ikke er snill mot deg (i hvert fall når hun er sint).

Det er ikke alltid det handler om oss, selv om det går utover oss. Kanskje har hun det tøft og vanskelig hun også?

Det er fint at du har snakket med de nærmeste. Jeg tror det kan være godt å snakke med de igjen. Hvis de synes det er kjedelig å høre på samme ting, så kan du si at det er viktig for deg og at du er lei deg for det. Si at du gjerne ønsker at de skal lytte, for å være der for deg. Hvis du gjentar deg selv og det som er vanskelig, se om du kan snakke om det fra en annen vinkel - som også kan hjelpe deg med å få det bedre. Det kan også hjelpe å snakke med helsesykepleier på skolen eller helsestasjon for ungdom.

Gjeldende vennskap så er dette både verdifullt og sårbart. Jeg forstår at det er viktig for deg, det med din tidligere bestevenninne. Samtidig tenker jeg at det kan være godt å øke kretsen sin litt. Har du noen andre du kjenner som du kanskje ønsker å ta kontakt med? Er det noen andre i klassen eller andre klasser, som du synes virker hyggelige?

Du skriver hvorfor kan jeg ikke være som alle andre. Mitt svar til deg er at det er akkurat det jeg tror du er. Alt det du skriver her, er veldig gjennkjennbart, hos alle oss andre. Vi er også redde for at andre ikke skal like oss, vi er også redde for at noen snakker stygt om oss, vi er også redde for å være alene og forlatt, og vi er også redde for at vi er utenfor. Dette er faktisk veldig normalt og vanlig å kjenne på. Noen ganger så kjenner vi på det en kort stund, og det kan til og med være litt sunt. Kanskje får vi et annet perspektiv, som kan være nyttig for oss? Andre ganger så kan vi kjenne på det lengen og da er det best om vi snakker med noen om det. For sånn skal vi ikke ha det.

Jeg tror du kan ha god nytte av å lese artiklene under. Her er det masse tips.

Når det gjelder skole, så er 4 kjempe bra, vær stolt av deg selv. Til de fagene du har 3 i, så er det også helt OK. Man kan ikke være på topp i alt. Hvis du ønsker å forbedre det, så kan du snakke med læreren her, eller undersøke litt selv: hva er det jeg kan godt? Hva forstår jeg? Hva er det jeg kan mindre godt? Hva er det jeg ikke forstår? Å mestre et fag handler ikke om å være smart eller ikke. Og jeg tror absolutt at du er smart.

Hjernen vår er stor, ca 1,4 kg i gjennomsnitt, med 100milliarder nerveceller. Disse nervecellene (også kalt nevroner på fagspråket), danner 10 000 ganger (det vil si 100 000 milliarder) flere forbindelser eller synapser med hverandre. Det er å være smart! Og det er du.

Nøkkelen her er å finne ut av hva du allerede er god på, og hva du trenger å lære mer om. Mange ganger handler det ikke om å være god eller ikke god heller, det handler om hva man har forstått og ikke. Jeg synes du er helt fin som du er, og jeg leser at du er reflektert, og har evne til å se flere sider. Vær heller stolt av deg selv og den du er, og jobb med å fremheve gode sider av deg selv. Da får du du det mye bedre også.

Sender deg en god klem. Jeg heier på deg! <3

Med vennlig hilsen rådgiver innen atferdsvitenskap, ung.no.