Jeg ble mobbet på min forrige skole, jeg orker ikke gå på den nye

Jente, 13

hei jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg gråter hver eneste dag og jeg vil bare dø, på den gamle skolen min ble jeg mobbet for hvor jeg er fra (ungarn) og kalt feit jeg vet ikke om det er normalt å være 51 kg i 8 klasse men jeg tror det er for mye og sånt og jeg er i en ny skole nå og jeg klarer ikke til å snakke med folk eller smile eller noe jeg vil ikke på skolen, jeg hater alt og foreldrene mine bryr seg ikke en dritt og tror bare at jeg er dramatisk men jeg er ikke det og moren min liker lillebroren min mye mer enn meg, jeg får alltid skylden for alt og hun klarer ikke å kontrolere sinnen sin men hun slår ikke eller noe bare snakker veldig høyt og erter meg og sånt når hun er sint og det er hun hver uke og jeg har ingen venner, jeg vet dere skal si prat til en voksen du stoler på men jeg har ingen jeg stoler på, ikke engang foreldrene mine eller lillebroren min, han slår meg og drar håret mit hvis han er sint og jeg kan ikke gjøre noe for det pga foreldrene bryr seg ikke og ja. :(

Hei

Takk for spørsmålet ditt. Dette er viktig å snakke om. Når ting er så vondt at du kjenner du vil dø, må vi se på hvordan vi kan hjelpe på helt praktiske måter. Det er viktig at du vet at du ikke er alene i dette og at dette går an å løse.

Jeg vil gjerne begynne med å snakke om hvordan det er på skolen. Det er vondt å høre om mobbingen på den gamle skolen. Ingen fortjener å oppleve den smerten du har stått i der. Så beskriver du noe som veldig mange andre også beskriver. Nemlig at mobbingen påvirker hvordan du ser deg selv og andre i ettertid. Det skaper en usikkerhet rundt hva som er godt nok, og en usikkerhet rundt egen dømmekraft. Livet kjennes på en måte mer utrygt.

Det er ikke rart at man kjenner på det. Når man i så lang tid har opplevd at andre sier ting som ikke er sant, som bryter med det man ser og opplever. For å forsøke å unngå smerte tilpasser hjernen vår seg og prøver å «følge reglene» som mobberne setter. På den måten godtar vi over tid det de sier om oss og lar det bli del av hva vi tenker om oss selv. Da fortsetter på en måte mobbingen til og med etter den har tatt slutt.

Det er veldig godt å høre at det ikke er den samme mobbingen på din nye skole. Men så hører jeg at du bruker noen strategier for å holde deg trygg, som også hindrer deg fra å bli del av miljøet. Den usikkerheten og utryggheten som mobbingen har skapt kan jobbes med, men den må jobbes med sammen med andre. Du må få erfaringer med at andre kan behandle deg godt og ønske deg godt. Men det koster. En av skadene man kan få av mobbing er at vi blir mer skeptisk til andre mennesker og oftere tolker det de sier og gjør som fiendtlig eller sårende. Vi må jobbe mye med egne tanker når vi forsøker å snu vårt reaksjonsmønster til å tolke andre på en god måte. Men lønnen er verdt det! Du KAN få det bedre på skole og med andre.

Det er viktig at vi også snakker om hvordan du har det hjemme. Du beskriver en familie der du ikke blir hørt og tatt på alvor, der mor blir mye sint og skjefter, der du latterliggjøres og der bror blir sint og slår og lugger uten at foreldrene dine reagerer.

Jeg opplever du forteller om dette fordi du selv kjenner at det er noe grunnleggende feil i måten du behandles på. Det er bra. Det viser at du kjenner din egen verdi, at du vet at du fortjener den anerkjennelsen du lengter etter og at du ikke skal skjeftes på eller utsettes for fysisk vold. Det er helt rett. Noen ganger kan det være vanskelig å kommunisere godt i familien, det er så mye som liksom kommer i veien for ordene. Da finnes det andre som kan hjelpe dere med å finne ordene og finne løsninger. Det kan begynne med at du ber om hjelp selv, og kanskje kan det lede til at de andre også får hjelp. Noen synes det kan høres skummelt ut. Men det trenger ikke være verken voldsomt eller dramatisk. Det er veldig vanlig å få hjelp til nettopp disse tingene, men noen må si i fra.

Som du sier må man snakke med en voksen, og utfordirngen er, hvem stoler du på? Du kan snakke med helsesykepleier på skolen eller på helsestasjon. Med fastlege eller noe som heter familievernkontoret. Eller du kan ta kontakt på chatten til alarmtelefonen som har god oversikt over ulik hjelp. Uansett hvor du tar kontakt får du hjelp. Og om hjelpen ikke er god nok, er det viktig å ikke gi opp. For du fortjener bedre!

Vennlig hilsen SnakkOmMobbing.no i samarbeid med Ung.no

Besvart: 18.9.2026