Er redd for at besteforeldre og foreldre skal bli gamle og dø.

Hei!

Så bra du skriver hit til oss her i ung.no!

Av det du skriver forstår jeg det som at du er veldig, veldig glad i besteforeldrene dine, og foreldrene dine. Det er så fint at du har et så godt forhold til dem!

Besteforeldrene dine kommer jo til å dø en dag. Men frem til da må du bare nyte at de er der. Du kan fortsatt ha dem lenge enda. Det samme gjelder dine foreldre. De kommer også til å dø en dag og forhåpentligvis mange år før deg. Slik er livet og slik skal livet være. Slekt skal følge slekters gang, slik det heter i vår nasjonalsang.

Fortell besteforeldrene dine (og dine foreldre) at du er glad i dem. Det er fint for dem å vite og for deg å få sagt det. Vær også åpen om at du blir lei deg når du tenker på at de skal dø. Det kan være en fin start på en god samtale.

Det kan også være fint å snakke med noen helt andre om dette. Kanskje du synes det er litt vanskelig å si det rett til besteforeldrene dine eller foreldrene dine. Dersom du vil snakke med noen andre kan du snakke med helsesykepleier på skolen din eller ved nærmeste helsestasjon og fastlegen din. Poenget med å snakke med noen er å sette ord på tankene og følelsene. Det har ofte veldig god effekt og kan gjøre at du får det bedre.

Det du beskriver å slite med tenker jeg kan handle om det som kalles for dødsangst. Når det gjelder dødsangst så kan jeg fortelle deg litt om denne typen angst og komme med noen råd til deg.

Dødsangst er en reell følelse. Alle mennesker skal dø, og dette er noe alle er klar over. Dødsangst kan også oppstå i andre sammenhenger (men er mest hyppig tidlig i livet, i barne/ungdomsårene), men dette avtar stort sett med årene.

Det handler for de fleste om å kunne på en eller annen måte lære seg å forsone seg med tanken på at vi alle en eller annen gang skal dø, slik at denne tanken ikke skaper så mye angst for en. Dette høres det ut som du har behov for å få hjelp til.

Det å få snakket om dette problemet med noen slik jeg har anbefalt deg her, få snakket om de tankene som utløser dødsangsten, er noe som hjelper de aller fleste.

Angsten blir ofte sterkere av at personen holder dette for seg selv. Den øker liksom i omfang på denne måten. Det å få satt ord på dette til en person som ikke blir like engstelig selv, er derfor med på å hjelpe ungdommen til å få noe mer distanse til problemet.

Jeg har lyst å referere en psykiater fra Bergen, Ingvard Wilhelmsen. Han har skrevet en bok om kognitiv terapi som heter "Sjef i eget liv". Denne boka er nok ganske tunglest (mye fagspråk), men i denne boka tar han for seg hva bekymringer gjør med mennesker. Han sier blant annet at det ikke er noen vits i å bekymre seg for ting som en ikke kan gjøre noe med. Slike bekymringer fører til angst og problemer. Dette har han nok også rett i. Han sier videre at det er et VALG å velge å bekymre seg.

Døden er noe alle kommer til å oppleve. Døden kan ikke forhindres. Wilhelmsen mener følgelig at det er bortkastet energi å være bekymret for døden. Den kommer en gang uansett. Han mener at det er viktig å velge å ikke bekymre seg over forhold som en ikke kan gjøre noe med. Å velge seg vekk fra angst kan høres svært forenklet ut, men Wilhelmsen mener likevel at dette handler om et valg. Han mener ikke at det er enkelt å komme ut av slike vanskelige angstproblemer, men han mener at personen må innse at det handler om valg. Når en først har valgt å ikke overfokusere på dødsangst, så trenger en å "øve seg" til å avlære seg en angst som i hans øyne er bortkastet energi. I ditt tilfelle så tenker jeg det vil være viktig å ta et VALG om å ikke fokusere på døden, da dette ikke er noe du får gjort noe med!

Jeg håper dette var til hjelp for deg og at du snakker med noen de jeg har anbefalt deg her. Legger ved noen artikler her til deg som du kan kikke litt på. Ønsker deg masse lykke til videre!

Med vennlig hilsen Spesialist i Psykisk Helse, ung.no