Er lei av å leve men tør ikke si det til psykologen pga foreldre

Hei du

Så fint at du tar kontakt i en vanskelig situasjon.

Det høres ut som at du er i et dilemma og at det ikke er så lett å finne ut av det. På den ene siden så har du det kjempevanskelig og egentlig burde fått snakket om det med psykologen og på den andre siden så vil du ikke det i frykt for at foreldre kan bli involvert. Det første å tenke på blir kanskje å tenke gjennom hva som hadde vært det verste med om foreldrene dine ble involvert? Ofte kan man være redd for dette (spesielt med så alvorlige tema som selvmordstanker) men at det kan gå bedre i praksis enn det man er redd for. Vi vil gjerne tenke at det er viktig og klokt at de som har ansvar for deg (foreldre) vil kunne være med å støtte og hjelpe deg i en så vanskelig situasjon.

Når det er sagt så lurer jeg også litt på hvor lenge det er til du blir 16 år. Dette fordi det vil være ganske stor forskjell på hva psykologen trenger å si når du er under og over 16 år. Du er helserettslig myndig når du er 16 og da bestemmer du mer over din egen behandling og også hvilken informasjon som skal tas videre.

Jeg tenker også at det går an å si til psykologen at du egentlig har mange flere og tunge tanker du tenker på men at du ikke tør å sette ord på dem fordi du er redd for hva som vil skje med tanke på foreldrene dine. Så før du sier noe mer så kan du drøfte med henne hvor hennes grenser går og hva hun tenker om å si videre ulke tema. Du kan dermed bli litt mer trygg på deres relasjon og terapiforløp før du sier så mye mer. Kanskje det kunne vært en idé.

Videre så er det også lurt å tenke over at det blir litt dumt og kanskje lite nyttig å gå til en psykolog du ikke kan snakke med om de tyngste tingene. For at psykologen skal kunne hjelpe deg med det du strever med så må det på en eller annen måte bli kommunisert at du har det sånn. Akkurat hvordan du går frem for å få sagt det kan du tenke litt på og kanskje bruke tips og innspill fra meg som skrevet over til det.

Du forteller at du ikke kan/vil snakke med lærere. Med et veldig høyt fravær (som du beskriver at du har) så vil nok skolen bli involvert/koblet på uansett. Da vil det kunne være en gylden mulighet til å si litt om situasjonen i sin helhet - hvordan det er for deg med det sosiale, utestengelsen og så videre.

Jeg ønsker deg bare det beste og håper du får til å si noe til psykologen for å få mer støtte og hjelp. Trenger du å snakke anonymt med voksne som bryr seg kan du skrive, ringe, chatte med Kors på halsen ved behov.

Med vennlig hilsen psykologen