Jeg har en venn som har endret seg mye i det siste!

Jente, 14

Hei, jeg har en venn som har endret seg mye i det siste. Da hun fikk p-plaster og hun fikk vite at det kunne få henne til å legge på seg vekt, utviklet hun en spiseforstyrrelse. foreldrene vet om det og de har dratt til legen med det, men det er ikke det som er problemet. Etter dette har hun begynt å bli veldig frekk. Hun svarer med sarkasme og litt sånn oppgitt stemme på alt. Og hun bryr seg bare om det hun tenger, hun har utestengt folk og skaper splid i vennegruppa. Samtidig som hun virker veldig likegyldig og uinteressert i å være med meg og resten av gjengen. Alle i gruppa har merket det. Det er nesten sånn at jeg ikke tørr å spørre henne om noe lenger, ikke om å være i lag en gang. Hva kan jeg gjøre? Det er slitsomt å gå rundt å late som at man ikke blir sint, sur eller lei seg på grunn av dette. hun er ikke enkel å snakke med heller, fordi hun takler ikke at noen sier ifra til henne. når man sier noe som hun ikke liker så bjeffer hun tilbake. Det kan være helt normale meninger.

Svar

Hei,

Takk for at du skriver til ung.no.

Det du beskriver høres veldig slitsomt og vondt ut å stå i. Og det er helt forståelig at du blir både sint, lei deg og usikker.

Det som skjer med henne er ikke din skyld. Når noen utvikler en spiseforstyrrelse, kan det også komme irritabilitet og kort lunte, likegyldighet, behov for kontroll og at de skyver folk unna. Dette er vanlige reaksjoner, men det betyr ikke at det er greit at hun er sårende eller respektløs mot deg.

Selv om hun har det vanskelig, har du fortsatt rett til å bli behandlet ordentlig. Å gå rundt og late som ingenting over tid er veldig tappende. Det er lov å ta litt avstand hvis du blir dårlig behandlet, ikke alltid svare eller tilpasse deg humøret hennes og beskytte deg selv og følelsene dine. Å sette grenser er ikke det samme som å være slem.

Siden hun ikke takler kritikk, kan det hjelpe å bruke “jeg”-setninger, uten anklager. For eksempel: «Jeg savner deg litt. Jeg føler meg ofte avvist og redd for å si noe feil, og det gjør meg lei meg.» Eller: «Jeg vil gjerne være der for deg, men jeg synes det er vanskelig når jeg blir snakket hardt til.» Hvis hun sier noe slemt tilbake da har du faktisk bevist for deg selv at du prøvde på en moden måte. Mer kan du ikke gjøre alene.

Dette er for stort å bære alene, spesielt når dere bare er 14 år. Det er ikke å sladre. Du kan snakke med foreldre (dine), helsesykepleier på skolen, lærer eller rådgiver eller en annen trygg voksen. Du kan si akkurat det du skrev her: at du er bekymret, sliten og ikke vet hva du skal gjøre.

Du må ikke ofre deg selv for å “redde” henne. Det er kanskje det viktigste: Du kan bry deg uten å tåle å bli såret hele tiden. Noen ganger betyr det å være snill på avstand, ikke alltid inkludere hvis hun skaper utrygg stemning og fokusere mer på de vennene som gir deg energi, ikke tar den. Det betyr ikke at vennskapet er dødt – bare at det er annerledes akkurat nå.

Du virker som en omsorgsfull og reflektert venn. At du kjenner på disse følelsene betyr ikke at du er svak – det betyr at du tar relasjoner på alvor.

Håper svaret mitt er til hjelp.

Ønsker deg alt godt!

Vennlig hilsen

helsesykepleier

Besvart: 12.1.2026

Fikk du svar på det du lurte på?