Jeg har aldri hatt venner, og har det veldig vanskelig psykisk

Hei,

Så fint at du kan skrive til oss om noe som er så sårt og vanskelig for deg.

Jeg forstår godt at du synes dette er vanskelig og savner å snakke med jevnaldrende. Jeg får inntrykk av at du har kommet inn i en "ond sirkel" som bare øker frykten din og gjør deg mer isolert fra andre. Denne er det veldig viktig å bryte ut av.

Det finnes måter å komme ut av ensomheten på, men du kommer ikke utenom det å utfordre deg selv litt utenfor komfortsonen din.

Her må du huske at det er forskjell på skummelt og farlig. Det er skummelt å ta kontakt med/snakke med andre jevnaldrende, men det er ikke farlig. Du har tanker som stopper deg, men du har en kropp som likevel kan utføre handlinger.

Jeg vet det er vanskelig, men prøv å overse "stoppetankene", ikke lytt til de, ikke gi de noen plass, de bare ødelegger for deg.

Bestem deg for å f.eks. gi blikkontakt med noen, si hei, hvordan går det...hatt en fin helg... noe enkelt. Det kan mislykkes, eller det kan gå bra (det er ikke så viktig), uansett kan du være stolt av deg selv at du gjorde noe utenfor komfortsonen (det er det viktigste og det er det som vil få deg ut av ensomheten!).

Øv deg på å gjøre slike små handlinger hver dag, og for hver dag vil det bli lettere. Lag en plan og følg den, ikke følg stoppetankene.

Husk at du må velge mellom to "onder"; Fortsette å være ensom, trist, angstfylt eller gå litt utenfor komfortsonen og overse stoppetankene? Det siste vil gi deg stor gevinst med tiden.

Har lagt ved noen artikler som jeg håper kan være til hjelp.

Jeg ønsker deg alt godt og lykke til!

Vennlig hilsen

Psykiatrisk sykepleier i ung.no