Jeg sliter veldig med å snakke om vanskelige ting, blir helt stum...

Hei kjære deg,

Først må jeg få takke for at du skriver til oss, det er skikkelig bra at du strekker ut hånden til noen! Det høres ensomt ut å ikke klare å snakke med noen når du ikke har det bra.

For noen så kommer det ikke så naturlig å dele det som er såret og vondest. Det sitter langt inne å vise sin sårbarhet til andre. Det er helt greit. Mange må øve seg på dette. Det betyr ikke at det kommer til å være sånn for alltid.

Når du sier at du ikke vet om du kan stole på voksne, så blir jeg nysgjerrig på hva du blir usikker på. Er det det at du er redd for at de skal fortelle det til noen? Da kan det være lurt å spørre om de lover å ikke fortelle det du sier videre.

Hvis du for eksempel går til helsesykepleier på skolen, som jeg synes er en lur ide, så har hen taushetsplikt. Det betyr at hen ikke kan si videre ting om deg eller det du har fortalt hen.

Hvis det er grunn til sterk bekymring, altså hvis hen blir redd for om du planlegger å ta livet ditt eller du skader deg på måter som gjør at foreldrene dine må få vite det, da må hen si noe videre. MEN! Hen vil aldri snakke med foreldrene dine uten at du vet det og vet hva hun skal si. Uansett hvor alvorlig det er.

Det er viktig å finne noen som du tør å åpne opp til og fortelle hvordan du har det. Hvis en går rundt med mye vonde følelser så har de en tendens til å vokse og bli større og større.

Jeg synes du skal prøve å gå til helsesykepleier når skolen begynner. Du trenger ikke fortelle alt med en gang, men kanskje at du trenger noen å snakke med og at det kommer til å ta litt tid før du tør å åpne deg. At hen må være tålmodig med deg.

Mange helsesykepleier har en postkasse utenfor kontoret. Kanskje kan du skrive en lapp der du forklarer litt og spør om hun kan hente deg i klassen.

Masse lykke til, jeg heier på deg!

Vennlig hilsen helsesykepleier