Har en fin familie men vil bare løpe vekk likevel. Jente 13

Hei!

Jeg kan godt forstå at det er vanskelig for deg å kjenne på dobbeltheten i å både å ville løpe vekk, men samtidig se at du har et fint liv. Du skriver at du har en fin familie og venner som bryr seg, og dermed kan jeg tenke meg at du bør være glad og takknemlig. Men så er også følelsen der av å ville vekk fra det, fordi det kan bli for mye (f.eks for mye involvering fra mamma).

Det er mange ungdommer som har det sånn som deg, og da kjenner de ofte på dårlig samvittighet. Rett og slett fordi de føler de burde vært mer takknemlige over det de har som er bra, og de kan da føle skam over å ikke ha nok takknemlighet. Man kan si til seg selv noe sånt som dette: "Jeg har jo ikke noe å klage over, alt er så bra rundt meg, også er jeg fortsatt lei meg/vil vekk. Da er det noe galt med meg". Kjenner du deg igjen i at du kan tenke det?

I så fall vil jeg si at det trenger du ikke tenke. Det er helt lov og helt vanlig å kjenne at noe er vanskelig eller at man vil vekk fra noe selv om livet egentlig er fint og ting rundt en er på plass. Det er mange ganger at følelsen av å ville vekk blir ekstra vanskelig nettopp fordi man ikke egentlig føler man får lov til å ha den. Fordi alt er så bra rundt. Men du har lov å føle akkurat det du føler! Ingen følelser er feil, de forteller oss heller noe viktig. Så hva forteller dine følelser deg akkurat nå? Vær nysgjerrig på det!

Du kan utforske hva som får deg til å ville løpe vekk. Er det forventninger utenfra, eller inni deg, til at du skal være glad og fornøyd, eller prestere noe? Er det mas eller overivrighet fra mamma og en følelse av å ikke få mestre selv? Er det venner som krever for mye av deg? Er det mye på sosiale medier? Er det følelsen av mangel på å gjøre noe viktig eller meningsfullt i livet sitt? Eller å ha noe å gjøre som bare er "din ting"?

Så altså, prøv å finn ut hva som kan skape følelsen av å ville vekk, og se om det går an å gjøre noe konkret med saken. Og i det minste sette ord på det til noen. Om ikke mamma er den rette å prate med nå så kanskje du har en annen voksen som du kan dele dette med? En annen forelder, en besteforelder, tante/onkel, eller lærer? En god venn du stoler på? Evt. en helt nøytral fagperson, som helsesykepleier på skolen? Helsesykepleiere er gode på å forstå og snakke om både følelser, familie og venner. De har taushetsplikt og.

Ofte hjelper det å få satt ord på følelsene. Eller skrive de ned. Det å bare si høyt: "det er så rart, for jeg har det veldig fint og jeg får mye støtte, men likevel har jeg denne følelsen av å ville løpe vekk", det kan gjøre at man får forståelse og også støtte fra den man sier det til. Og at man kanskje skjønner seg bedre på seg selv, da er det etterpå lettere å gjøre noe med.

Om også mamma kan innse at det kan bli litt mye hjelp fra henne som du føler du egentlig ikke trenger, så kanskje hun klarer å holde seg litt mer i bakgrunnen og la deg håndtere problemene dine selv mer framover. Da vil du kanskje selv kjenne på litt mer mestring og, og det kan jo hjelpe?

Du kan også følge noen av de gode øvelsene på denne nettsiden: Følelseskompasset.no. Der lærer du å bli mer kjent med følelsene dine, og du lærer hvordan du kan handle på best mulig måte etter dem.

Jeg legger i tillegg ved noen artikler under her som handler om følelser og hvordan man kan forstå seg på seg selv. Les dem så får du flere tips. Lykke til.

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no