Er alt håp ute, eller er det noe igjen å prøve?

Jente, 18

Hei. Jeg vet helt ærlig ikke om noenting jeg kan gjøre lenger, så jeg gjør et forsøk her for jeg har egt ikke noe mer å tape. Jeg har slitt med tilbakevendende depresjon siden jeg var ganske liten. Det føles liksom ut som at hver gang den kommer tilbake blir det bare tyngre, og det som har hjulpet meg før funker ikke lenger. Jeg klarer såvidt å dra på skolen lenger, klarer ikke å stå opp og klarer såvidt å fungere som et normalt menneske. Jeg går til psykolog, som jeg har gjort i mange år, men for å være ærlig ser jeg ikke noe særlig poeng i det lenger. Samboeren min prøver å hjelpe, men uansett hva han gjør er det ingenting som funker. Han sier jeg bare må ta meg sammen slik at alle andre problemene mine enn psyken min blir bedre, men uansett hvor hardt jeg ønsker og prøver så hjelper det ikke. Vil ikke snakke med noen andre heller for jeg har erfart at det gjør det bare værre. Tør heller ikke snakke i tlf med hjelpelinjer osv. Er alt håp ute, eller er det noe igjen å prøve?

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei,

Takk for at du velger å skrive til oss i ung.no

Jeg forstår at du føler du har prøvd mye og at mye ikke hjelper, at du da får tanker om at det er håpløst. Men alt håp er selvsagt ikke ute og det er flere ting igjen å prøve.

Negative tanker, selvdestruktive og selvkritiske tanker har en tendens til å formere seg og bli mange, hvis man ikke tar et oppgjør med disse tankene. Som et forsvar mot depressiv grubling, snakker vi ofte om de tre d-er:

Distraksjon – all aktivitet som får deg bort fra de tunge tankene når de er på sitt verste. Prøv ikke å presse vekk tankene, da blir de gjerne bare sterkere. Aksepter deres tilstedeværelse, samtidig som du retter oppmerksomheten over på noe annet.

Distanse – prøv å skape litt avstand til det negative, for ikke å la selvkritikk ødelegge selvfølelsen og la pessimismen ta fra deg alt håp; erkjenn at det er depresjonens stemme du hører, og at den neppe vil deg vel.

Diskusjon – når du har energi til det, prøv å få til en indre diskusjon omkring gyldigheten (riktigheten) av de negative tankene. Du kan spørre deg selv: Hva ville jeg sagt til en venn som var i samme situasjon?

Mange av de som er deprimerte har ofte mye unngåelse i seg, det kan være at du unngår sosiale settinger, unngår fysisk aktivitet, unngår skole eller rett og slett unngår å oppsøke hjelp. Dette fordi du unngår alt som er usikkert og uforutsigbart. Det handler også ofte om kontroll, at du har kontroll mens du er deprimert, men vet ikke om du vil ha samme kontrollen uten den.

Dessverre så er alle unngåelsene depresjonens "språk" og vilje, den ønsker ikke at du skal gjøre de tingene som er bra for deg. Hvis du ser på den som et virus; så må depresjonen sørge for at du unngår for å holde seg i live inni deg.

Det er derfor lurt å ta steget videre selv om det koster deg noe, "medisinen" vil være å gjøre det motsatte av hva depresjonen vil, nemlig være sosial, være fysisk aktiv, være åpen og ærlig... o.s.v.

Mange har god hjelp av mindfullness og meditasjon, for å være mer tilstede i livet ditt, observere tanker og få mer kontroll over tankene.

Jeg kan også anbefale deg et selvhjelpsprogram for depresjon, trykk her og kort youtube film om depresjon, trykk her.

Håper noe av dette kan være til hjelp for deg.

Har lagt ved noen artikler som jeg håper kan være til hjelp.

Jeg ønsker deg alt godt og lykke til!

Vennlig hilsen

Psykiatrisk sykepleier i ung.no

Besvart: 15.12.2022