Jeg går i 10. og merker mye stress og press, alt blir bare verre og verre

Hei,

Det høres ut som det stresset og presset du kjenner på er begynt å bli for mye for deg, og det høres også ut som du legger til en del ekstra press på deg selv.

Når du begynner å straffe deg selv på ulike vis, så er ikke det et godt tegn. Det tyder på at du har det veldig vanskelig, og vil sannsynlig også gjøre det verre for deg.

Vi mennesker fungerer best når vi balanserer litt mellom det som er alvor og det som er gøy. Det er også viktig å få i seg nok næring, og behandle seg selv bra.

Hvis du kaster opp mat og ikke spiser; unngår venner fordi du mener du ikke fortjener å være med dem; og kun kjenner på prestasjonspress og stress, så vil du klart ha en vond og dårlig hverdag.

Om du har, eller er på vei til å utvikle, en spiseforstyrrelse avgjøres ikke bare av hvor mye du veier, men hvordan du forholder deg til mat, og om du får i deg det du skal.

Det betyr at om du veier over det som er undervektig, men kaster opp mat og andre er bekymret for deg, så kan du ha problemer med dette likevel.

Det høres ut som du er kommet inn i en ond spiral der du får det vanskeligere og vanskeligere, og låser deg selv på ulike måter.

Da tror jeg det er viktig å stoppe litt opp, og se på hva du faktisk må gjøre og bør gjøre.

Hvor kommer disse høye kravene fra? Det er klart at du kan få høre fra mange at det er viktig med gode karakterer, og jeg skjønner at resultater på skolen kan være viktige, men de er ikke viktigere enn helsa di.

Det er kanskje noe det er mulig å roe litt ned på. Det kan også være fint å passe på å få inn noen mer avslappende aktiviteter, og ting du liker å gjøre, så du får energipåfyll av det. Ellers vil du fort slite deg ut.

Kanskje er det smart å snakke med familien din, og også skolen, om hvordan du har det? At det kjennes ut som det er mye press nå?

Du skriver at lærerne blir veldig skuffet om du ikke gjør det bra, men kanskje er noe av det også din tolkning? Kan det i alle fall være fint å undersøke? Og eventuelt snakke med dem om?

Det kan være bra at de oppmuntrer deg til å gjøre ditt beste, men ikke hvis det kjennes ut som du skuffer dem om du strever med noe.

Jeg tror i alle fall ikke du burde gå helt alene med alt dette. Jeg tror du trenger å stoppe opp og sortere litt, og jeg tror det er en god ide om du får støtte og hjelp fra de rundt deg til å gjøre det.

Det å forelske seg midt i det hele kan også ta mye kapasitet, og det er relativt normalt at det kan påvirke følelsene veldig mye både positivt og negativt.

Noen ganger blir vi også opptatt av andre på den måten når vi har det ekstra vanskelig, fordi vi lengter etter mer normale og gode, spennende ting i livet vårt.

Ellers høres det ut som du har det ganske trist og slitsomt, og kanskje kjenner deg ensom med alt. Da er det ikke så rart at du samtidig kjenner du vil strekke deg litt etter andre mennesker, det er sunt.

Det finnes masse god hjelp mot dette, men da må de rundt deg vite at du trenger hjelp. Kanskje kjennes det ut som situasjonen din er helt låst nå, men det er den ikke. Det er ingenting som er håpløst, selv når det kjennes sånn ut.

Noen ganger har vi perioder der vi er mer stressa, og så går de over. Mens andre ganger kommer vi inn i veldig dårlige mønster, som vi trenger hjelp med å komme ut av. Det høres ut som du er i den andre kategorien, og da er det viktig at du snakker med noen.

Jeg legger ved noen artikler og lenker til deg, og ønsker deg lykke til videre.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no