Føler meg sint og irritert hele tiden, klarer ikke slappe av. Hva gjør jeg?

Hei, gutt 16 år!

Slik du har det nå høres det veldig slitsomt ut å ha det. Det høres ut som om du er i en konstant "beredskap" og at kroppen din reagerer spontant med å skvette på småting som du kanskje ikke ville blitt skvetten av til vanlig når du ikke har det som nå. 

Jeg blir litt bekymret for om noe har skjedd med deg som gjør at du er så skeptisk til andre og tilsynelatende opplever denne "beredskapen". Du skriver ikke noe om du har opplevd noe vanskelig enten nå eller tidligere. Slike ting kan være at man har opplevd noe i hjemmet (vold, overgrep, rus.. andre ting) eller på skole (mobbing, utestenging, ensomhet, skolestress o.l.). Mange kan også oppleve at de er på "vakt" og har kortere lunte/blir sint dersom man er deprimert og nedstemt. Du sier selv at du "ikke er en følsom person" og med dette forstår jeg deg kanskje litt som at du ikke synes det er så lett å snakke om følelser. Mange vil reagere med sinne/frustrasjon i vanskelige perioder fordi disse følelsene er mer gjenkjennelige og/eller eventuelt mer akseptable for den enkelte å kjenne på/vise fram. Så kanskje kan alt du beskriver være et tegn på at du rett og slett ikke har det så bra og at det kan ligge noe annet under. Dette er det bare du som vet, men det kan også hende at du trenger noen til å hjelpe deg å finne ut av dette ved å sortere i tanker og følelser. 

Du skriver at du ikke klarer å snakke med noen. Jeg ser at du formulerer deg bra og setter fint ord på hvordan du har det. Så for meg så ser det ut som om du fint kan klare å forklare til noen hvordan du har det nå - men kanskje synes du dette er vanskelig og skummelt. Dette er helt vanlig å synes. De aller fleste vil nok synes at det er lettere å forklare hvordan man har det når man først har kommet i gang. De voksne man oppsøker når ting er vanskelig vil også være vant til å snakke med ungdom om alt mulig så de vil gjerne være flinkere å spørre relevante spørsmål enn det "vanlige" andre er. Så jeg tror nok jeg ville vurdert å ta en prat med helsesykepleier eller helsestasjon for ungdom. Du kan spørre deg selv om du egentlig har noe å tape på dette. Om du ikke synes at det gikk greit så trenger du ikke å gå flere ganger. 

Synes du det blir overveldende vanskelig å snakke med noen face to face kan du også skrive/ringe til noen for råd. F.eks Kors på halsen. 

Når det gjelder hva du kan gjøre selv for å forsøke å få det best mulig så er det helt "basic" ting som trenger å være på plass. Prøv å få inn og opprettholde gode rutiner i hverdagen din. Dette gjelder en stabil døgnrytme og stabile måltider. Det er også viktig å finne en god balanse mellom det å holde på med aktiviteter som er bra for deg og være med personer som er bra for deg. I vanskelige perioder mister man gjerne kontakt med andre og sliter med motivasjon til å holde oppe aktiviteter man tidligere trivdes med. Da er det viktig å forsøke å få dette på plass igjen for å hjelpe seg selv. 

Ønsker deg masse lykke til og håper du tar imot mitt råd om å forsøke å fortelle noen om hvordan du har det. Dette er nok ikke så skummelt som du tror. Min erfaring som psykolog er at mange forteller meg at de har gruet seg veldig, men at dette går over.

Lykke til! 

Med vennlig hilsen psykologen