Føler at foreldrene mine forskjellsbehandler - overreagerer jeg?

Hei

Det du skriver gir inntrykk av at du er en reflektert jente! Du skriver at du vil finne ut mer av hva du kan si til mamma som kan bedre forholdet mellom dere. Du lurer på om du overreagerer når dere kommer i konfrontasjon. Det får meg til å tenke at du ønsker å få det bedre i familien din og at du forsøker å gjøre det du kan for å ta ansvar. Det er fint gjort av deg syns jeg!

Det er vanskelig å si hva som vil være å overreagere. Du er 17 år gammel, og da er det mange sterke følelser som helt naturlig raser rundt i kroppen og hodet ditt. Alle må få ha de følelsene de har. Det er aldri feil å få sterke følelser eller å kjenne på vanskelige følelser, så jeg syns ikke du skal tenke at det er å overreagere om du blir sint eller lei deg. Men spørsmålet er kanskje heller hva du sier og gjør når du får sterke følelser. Det høres ut som du har forsøkt å snakke med mamma om forskjellsbehandlingen men at hun tolker dine uttrykk som å overreagere. 

Ofte, når man har blitt såra eller det er høy konflikt, er det lett å begynne å anklage motparten (i dette tilfellet mamma). Man velger ord som bare øker konflikten. Kanskje kan du komme til å si ting som "du bryr deg aldri om meg...." eller "alltid skal du være på broren min sitt parti og ikke mitt..." eller "du er så innmari dust/slem/teit, o.l...". Kjenner du deg igjen i dette? 

Hvis du snur på det, og heller sier noe om hva du selv føler uten å anklage, kan det være lettere for mamma å forstå. For eksempel: "Når vi krangler så mye som vi gjør, blir jeg lei meg. Jeg føler jeg meg utenfor. Jeg føler meg ikke sett, og jeg tenker ofte at dere er mer glad i de andre to søsknene mine enn meg". Dette er bare forslag fra meg. Men håper du forstår poenget: Bruk "jeg" i starten av en setning og snakk om deg selv og hvordan du har det.

Kom med konkrete eksempler på hva som skjer når du føler deg forskjellsbehandlet. Og si hvordan du opplever dette. Du kan også si hva du vil at mamma skal gjøre annerledes. Kanskje er det ikke nok å si at hun skal slutte å forskjellsbehandle. Kan du si noe mer om hva du skulle ønske hun gjorde istedenfor, og hvordan? For eksempel - når du og storebror krangler hva vil du da? Vil du at hun skal høre hva du har å si før hun tar parti og la deg snakke uten å avbryte? Eller kunne det hjelpe at du og mamma gjorde ting bare dere to, for å få gode stunder sammen? Andre ting du kommer på som kunne hjelpe deg å føle deg bedre i familien? Fokuser på det som kan hjelpe fremfor det som ikke hjelper.

Fortell også mamma at du noen ganger føler du overreagerer. Men at det er så mange sterke følelser inni deg at det er vanskelig å styre det du sier. Dette bør mamma forstå, hun er tross alt forelder til en ungdom! Du skal slippe å føle skyld eller dårlig samvittighet for å reagere sterkt følelsesmessig. Det er helt normalt.

Jeg legger ved noen artikler under svaret mitt som jeg anbefaler deg å lese. En handler om hvordan man kan håndtere sterke følelser. Og en handler om hvordan man kan gå frem om man vil snakke med foreldrene sine om vanskelige ting. Håper det kan gi deg flere innspill.

Lykke til, håper du får det bedre hjemme snart. 

Vennlig hilsen familieterapeuten