Hater å sitte på rommet mens søsteren min krangler med foreldrene mine

Hei,

Takk for at du skriver til oss om noe som er så sårt og vanskelig for deg.

Jeg forstår godt at du savner å også kunne snakke med foreldrene dine om hva som skjer i livet ditt, det er et helt forståelig ønske og behov. Samtidig så kjenner du på at de bruker så mye energi på din søster, at du kvier deg for å ta ting opp med dem.

Kanskje du kan nevne dette for dem i "fredstid"? Når det er ro rundt dere og ingen krangler? Bare si at du savner å kunne snakke med dem også om dine ting.

I tillegg til det, så kan det være godt for deg å snakke med noen utenfor familien. Kanskje du kan ta kontakt med helsesykepleier på din skole, rådgiver, lærer eller andre voksne som du velger å stole på?

Hvis du trykker her, så får du se en kort youtube film om panikkangst, det å vite hva det er, kan også hjelpe deg i å håndtere det.

Panikkangst kan komme av at du over tid har hatt mye stress, mye opplevelse av å ikke strekke til, bære på mye inni deg. Det er viktig å ta tak i dette, snakke med noen, finne verktøy som får deg til å stresse ned, ta mer vare på deg selv og utøve mer selvmedfølelse.

Så, hvordan få mer medfølelse med seg selv? Her er noen tips:

Det første du må gjøre er å bli bevisst på ditt selvkritiske indre. Hva er det egentlig du sier om deg selv? Skriv det gjerne ned, slik at du ser det svart på hvitt. Fortjener du slik omtale? Skulle du være like hard mot dine venner og arbeidskamerater?

- Ta et oppgjør med de negative tankene og spør deg selv om dette er tanker som gjør at du blir mer eller mindre glad i deg selv?

- Gi deg selv en "tabbekvote", du får gjøre minst 5 feil om dagen og hver gang du gjør noe du ikke synes var bra nok, så "plasserer" du det i tabbekvota?

- Våg å være svak; fortell om motgang og nederlag til andre. Det gjør deg bare menneskelig (og sterkere).

- Ikke mål din lykke og fremgang gjennom andre menneskers øyne.

- Våg å si nei. Medfølelse for deg selv handler også om å kjenne etter hva du virkelig føler og vil, ikke hva du tror at andre føler og vil.

...og sist, men ikke minst, vær snill mot deg selv. Du har kanskje noe å være glad for? Noen mennesker du setter pris på? Prøv å anerkjenne selv små ting i hverdagen som gir deg noe positivt.

Har lagt ved noen artikler som jeg håper kan være til hjelp.

Jeg ønsker deg alt godt og lykke til!

Vennlig hilsen

Psykiatrisk sykepleier i ung.no