Er det normalt å ikke ønske seg å ha venner og ikke snakke?

Hei gutt 16 år. 

Det er noen som ikke ønske seg venner. Det er også noen som ikke ønsker å snakke med andre. 

Det er godt med venner, ha noen å snakke med, være med, gjøre ting sammen med. Det kan være det å lage mat sammen, snakke om det man er interessert i, diskutere nyheter, politikk, bøker, skolefag, lekser og innleveringer. 

Jeg forstår at det er vanskelig å prøve og finne venner, og spesielt hvis en tidligere er blitt mobbet. 

Folk henger seg opp i så mye rart, og til med og stemmen er noe de kan finne på å mobbe for. 

Men kan du klare å se deg selv som en smart og spennende ung mann? Kan du klare å forstår at det finnes folk der som vil være venner med deg? Du vil ikke være til bry for folk, du vil tvert mot være til berikelse for folk! 

Du har masse å tilby de rette vennene. Du er smart. Du jobber med skolefagene. I tillegg leser du bøker! Og du følger med på verden! En bedre venn og samtalepartner enn deg, skal de rette folkene lete lenge etter! 

Hvis de andre kun er opptatt av kjærester, festing, trening og sport kan jeg forstå at det er vanskelig å snakke med de. Men alle er ikke slik! 

Det finner noen perler av mennesker som deg der ute og det du må gjøre er å se om du kan finne noen slik perler.

Se deg rundt på skolen. Er det noen som er alene innimellom? Er det noen som benytter tiden til å lese i friminuttene? Vet lærerne dine av noe som ligner litt på deg på skolen? Vet helsesykepleier om noen som har dine interesser?  

Kanskje skal du begynne å bevege deg litt rundt i friminuttene, se deg rundt? Er det noen som sitter alene i kantinen? Er det noen som står alene i korridorene? 

Gode steder å finne folk som liker det du liker, kan også være på bokmesser, litteratur-opplesninger, bibliotek og bokhandlere. 

Er det noen spesielle nyheter du er mer opptatt av enn andre? Bryr du deg med klima? Bryr du deg med dyrevelferd? Kanskje kan du finne tilhørighet og venner i et politisk miljø, eller dyrevern eller miljøbevegelser? 

Hvis noe sier noe om stemmen din skal du ikke la det stå uimotsagt. Du skal lære deg å leve med stemmen din og være stolt av den du er, inkludert stemmen din. 

Hvis noen sier noe, skal du innta en sterk kroppsholdning: Stopp opp hvis noen sier noe. Rett deg opp i ryggen. Stå med bena litt fra hverandre. Sikre deg at hele kroppen din vender mot den som snakker. 

Så skal du vise din mentale styrke: Vær helt alvorlig og se personen som sa noe inn i øynene. Hold blikket til personen og så kan du si noe sånn som at du hørte hva personen sa, og at du er som du er, akkurat som den er som den er. Du snakker slik du snakker.   

Så kan du snu deg rundt å gå med rett rygg. 

Hvis du gjør dette, er det ingen som gidder å si noe om stemmen din. Du lar deg ikke affisere av utsagnene deres. 

Begynn å ta ordet i klassen. Svar på det læreren spør om. La de høre stemmen din. Når du svarer skal du sitte med rett rygg. Se på læreren. 

Du kan snakke med kontaktlæreren din om dette. Hvis det er vanskelig å forklare, kan du vise hva du har skrevet og svaret her. 

Du kan også snakke med helsesykepleier. Benytt samme metode med utskrift/skjermbilde. 

La de andre få se den smarte, flotte gutten du er! 

Jeg håper dette er til hjelp for deg og jeg ønsker deg alt godt!

Hilsen helsesykepleier, ung.no