Søsteren min er handikapet og får mye oppmerksomhet. Jeg føler meg glemt

Hei

Takk for et viktig spørsmål. Det du skriver gir inntrykk av at du er en reflektert jente som tør å kjenne etter hvilke følelser du har og som tør å sette ord på dem. Jeg tror andre som har søsken med et handikap ville kjenne seg igjen i teksten din. Det å føle seg glemt, eller at man føler man får mindre kjærlighet enn det søskenet som trenger noe ekstra, det er veldig vanlig i en slik situasjon som den du er i.

Det første jeg vil si til deg er at du absolutt ikke er et dårlig menneske. Alle må få ha de følelsene de har. Det er viktig, og helt lov å få sterke følelser eller å kjenne på vanskelige følelser! Jeg syns ikke du skal tenke at det er feil om du føler deg glemt, om du føler misunnelse eller om du føler skam. Det er normale reaksjoner på en vanskelig situasjon. På den andre siden skjønner jeg at det er slitsomt for deg å ha det sånn. 

Et viktig spørsmål å tenke over er hva du gjør når du får sterke følelser. Du gjør en viktig ting: du sitter ikke alene med dem. Du forteller om det her, og kanskje snakker du med venner - eller andre nære personer? Hvis ikke du har snakket med andre om dette så anbefaler jeg deg å gjøre det. Jeg tipper du vil oppleve å få både støtte og lignende historier fra vennene dine tilbake og at det vil føles godt å dele med noen du stoler på hvordan du har det hjemme.

Det høres også ut som du har forsøkt å snakke med foreldrene dine om det du føler men at de tolker dine uttrykk som at du overreagere eller krever for mye. Det er leit å høre. Jeg skulle ønske de hadde overskudd til å se deg og det du har behov for selv om de er slitne av situasjonen med søsteren din. Det er typisk at foreldre som er slitne ikke klarer å "løfte blikket" og se alle i familien. Jeg tror ikke det er fordi de ikke vil se deg, men det er fordi de ikke har overskudd. Så kanskje kan du hjelpe dem å forstå hvordan det er å være deg, når de ikke ser det av seg selv. 

Ofte, når man har blitt såra er det lett å begynne å anklage motparten (i dette tilfellet mamma og pappa). Man velger ord som bare øker konflikten. Kanskje kan du komme til å si ting som "dere bryr dere jo aldri om meg...." eller "alltid skal dere bare holde på med søsteren min..". Kjenner du deg igjen i dette? 

Hvis du snur på det, og heller sier noe om hva du selv føler uten å anklage, kan det være lettere for foreldrene dine å forstå. For eksempel: "Jeg forstår at dere må holde på mye med søsteren min men noen ganger kan jeg føle meg glemt og utenfor. Jeg føler meg ikke sett, og jeg tenker ofte at dere er mer glad i henne enn i meg. Jeg føler at det ikke er helt plass til meg i denne familien og det er vondt". Dette er bare forslag fra meg. Men håper du forstår poenget: Bruk "jeg" i starten av en setning og snakk om deg selv og hvordan du har det.

Du kan også si hva du vil at foreldrene dine skal gjøre annerledes. Kan du si noe mer om hva du skulle ønske de gjorde istedenfor, og hvordan? Kunne det for eksempel hjelpe at du og en av foreldrene dine innimellom gjorde ting bare dere to, for å få gode stunder sammen? Du kan foreslå dette og si at du ville blitt glad for å ha mer tid med dem. Andre ting du kommer på som kunne hjelpe deg å føle deg bedre i familien? Fokuser på det som kan hjelpe fremfor det som ikke hjelper.

Jeg har funnet frem noen artikler til deg som handler om det du tar opp. Jeg håper du vil få nytte av å lese dem også, de ligger under svaret mitt her. Jeg ønsker deg alt godt videre. Håper foreldrene dine vil høre på deg om du tør å snakke med dem en gang til. 

Vennlig hilsen familieterapeuten