Føler meg ikke elsket hjemme - hvordan få foreldrene mine til å forstå?

Hei

Jeg forstår at dette må være vondt for deg! Hvis foreldrene dine bare ler av deg når du forsøker å fortelle hvordan du har det og vil bli tatt på alvor, er det ikke rart at du blir fortvilet. Det er det samme som at de sier at følelsene dine ikke er riktige. Men du har lov å føle akkurat det du vil. 

Jeg blir glad for at du forteller om det du opplever her til oss, og kanskje snakker du med venner - eller andre nære personer? Hvis ikke du har snakket med andre om dette så anbefaler jeg deg å gjøre det. Jeg tipper du vil oppleve å få både støtte og lignende historier fra vennene dine tilbake og at det vil føles godt å dele med noen du stoler på hvordan du har det hjemme.

Du forteller at du har forsøkt å si ifra mange ganger men at du ikke blir tatt på alvor. Selv ikke når du gråter. Ofte, når man har blitt såra er det lett å begynne å anklage motparten (i dette tilfellet mamma og pappa). Man velger ord som bare øker konflikten. Kanskje kan du komme til å si ting som "dere bryr dere jo aldri om meg...." eller "dere bare ler når jeg prøver å si noe.." eller "dere skjønner jo ingenting". Kjenner du deg igjen i dette? 

Hvis du snur på det, og heller sier noe om hva du selv føler uten å anklage, kan det være lettere for foreldrene dine å forstå. For eksempel: "Jeg skjønner at det kan være vanskelig å forstå men faktisk er det sånn at jeg blir veldig lei meg når dere ler av meg. Jeg føler meg ikke sett eller forstått, og jeg tenker ofte at dere ikke bryr dere om meg. Jeg føler at det ikke er helt plass til meg i denne familien og det er vondt". Dette er bare et forslag til ord fra meg. Du må finne dine egne ord. Men håper du forstår poenget: Bruk "jeg" i starten av en setning og snakk om deg selv og hvordan du har det.

Du kan også si hva du vil at foreldrene dine skal gjøre annerledes. Kan du si noe mer om hva du skulle ønske de gjorde istedenfor å le? Er det andre ting du kommer på som kunne hjelpe deg å føle deg bedre i familien? Fokuser på det som kan hjelpe fremfor det som ikke hjelper.

Hvis mine forslag ikke er til hjelp og foreldrene dine ikke ennå skjønner alvoret tenker jeg det er viktig at du snakker med noen andre voksne om hvordan du har det. Du kan ta kontakt med helsestasjon for ungdom i bydelen/kommunen du bor i. Der jobber det gjerne psykolog og helsesykepleier som kan mye om både dette følelser og familieproblemer. De kan snakke med deg om hvordan du har det i livet ditt. De har taushetsplikt og de er ute etter å forstå og hjelpe DEG!

Du kan også ringe et familievernkontor. Det er gratis å gå dit. Familievernkontorer finnes over hele landet. Der jobber det familieterapeuter som er gode på å snakke med barn og foreldre i familier der ting har blitt vanskelig. Du kan kontakte familievernkontoret selv uten å si ifra til foreldrene dine først. Hvis du ønsker det og er klar for det, kan den du snakker med på familievernet også be de voksne i familien komme for å ta en prat. Kanskje vil det hjelpe at noen andre forteller dem hvordan du har det.

Jeg har funnet frem noen artikler til deg som handler om det du tar opp. Jeg håper du vil få nytte av å lese dem også, de ligger under svaret mitt her. Jeg ønsker deg alt godt videre. Håper foreldrene dine vil høre på deg om du tør å snakke med dem en gang til. 

Vennlig hilsen familieterapeuten