Spørsmål og svar

Jente, 16

Hei, jeg sliter å få nære venner og bli ordentlig kjent med folk. Starta på VGs i sommeren som var, og de i klassen har blitt sykt gode venner. Føler meg alltid som det femte hjul på vogna, og går ofte bak de andre når vi går sammen. Har en vane med å sette folk først sånn at jeg ikke får det som jeg vil. Nå for tiden er jeg mye alene i helgene for alle er med kjæreste eller venner. Jeg har sjeldent kunne invitere venner hjem fordi vi alltid har det så rotete i huset, og foreldrene mine liker ikke å styre med besøk. Derfor er jeg redd for å spørre folk om å finne på noe, for da ender det med at de spør om å dra til meg. Den ene personen jeg er trygg med, føler jeg ikke bryr seg om meg. Har også veldig dårlig selvtillit fortiden og tenker bare negativt.

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei

Du beskriver triste tanker, og tanker som trekker deg ned. Det er ikke uvanlig at man i puberteten har perioder hvor fornuften svikter, og følelser som er negative tar overhånd.

Det kan kanskje virke som alle rundt deg er vellykket og har det fint, men sannheten er nok at mange sliter med en følelse av ensomhet selv om det ikke synes utenpå.

Det er mange hormoner som raser rundt i kroppen din, og den delen av hjernen din som styrer fornuft er ikke helt ferdig utviklet. Dette blir bedre etter hvert som du blir eldre, hormonene roer seg og hjernen(frontallappen) blir ferdig utviklet.

Da vil det bli lettere for deg å se livet som en helhet, legge planer for fremtiden og sette konkrete mål. Forsøk å trene på det.

Konkrete råd kan være:

Hva gjør du når du er glad?

Hva gir deg glede?

Er det en fritidsaktivitet du kan begynne med? musikk, røde kors, kor eller noe helt annet. Bare du har litt lyst. Det kan gi deg både glede og mulighet til å møte venner utenfor skolen.

Når du har triste tanker er det ikke alltid at man har lyst til å gjøre de tingene som gir glede, MEN GJØR DET ALLIKEVEL. Det vil hjelper.

Varer de triste tankene over lang tid, så snakk med noen du stoler på; familie, sosiallærer helsesøster.

Legger ved et par artikler som du bør se på.

Lykke til videre:-)

Vennlig hilsen helsesykepleier

Besvart: 10.3.2020

Oppdatert: 10.3.2020