Hvordan snakke om selvmordstankene og død til terapeuten min?

Hei du!

Så fint at du spør om råd i en vanskelig situasjon.

Jeg forstår at dette kan føles overveldende. Samtidig så blir det viktig å få det du tenker på ut. Akkurat hvordan dette blir er litt vanskelig å spå fordi det ikke er så lett å si hvordan psykologen/terapeuten åpner samtalen. Det blir dermed ikke så lett å planlegge akkurat hva du skal si.

Men det er naturlig at terapeuten kanskje spør om hvordan du har hatt det eller har det eller hva du ønsker fokus på i timen. Da kan en "myk" start være å si noe sånt som at "Jeg har tenkt så mye på hvordan jeg skal klare å si noe vanskelig i dag". Da forbereder du både deg selv og terapeuten på at du har en del vanskelige ting på hjertet i dag og da er "katta ute av sekken" med tanke på dette med en gang. Så tenker jeg at det ikke er så lurt å tenke at du ikke skal gråte og ikke skal si sånn og sånn. Det blir vanskelig å bestemme seg for noe sånt og det er helt i orden og innafor å gråte. Ofte gråter vi når vi har vonde ting på hjertet og også når vi kjenner at det er vanskelig å sette ord på dette. Det tåler terapeuten helt fint og du vil også tåle å gråte ettersom dette er en naturlig reaksjon på å ha det vanskelig.

Jeg tenker med andre ord at du følger rådet mitt som over. Det som også er viktig å huske på er at det er lurt å få sagt det du sliter med på starten av timen ettersom det er et alvorlig tema som dere sannsynligvis vil trenge litt tid på. Da blir det dumt for begge dersom du nevner det på slutten og timen er over - da blir det bare usikkerhet og kaos for begge to.

Ønsker deg alt godt og masse lykke til. Dersom du ikke klarer å komme i gang med samtalen så anbefaler jeg at du viser både spørsmålet og svaret du har sendt til ung.no til din terapeut. Dette vil også være en mulig måte å starte samtalen på.

Med vennlig hilsen psykologen