Alle tror jeg har det bra, men jeg overtenker alt. Hvordan takle det?

Hei!

Jeg skjønner at det er slitsomt for deg å ha det sånn du har det nå. Du forteller om mange forventninger til deg fra andre som ikke stemmer med hvordan du føler det inni deg. Denne "indre" konflikten kan bli utrolig slitsom fordi det koster mye energi å late som at alt er bra når det ikke er det.

Det du beskriver tror jeg at mange på din alder kan kjenne seg igjen i. Ungdomstiden er en av de mest stressende periodene i livet fordi man begynner å utvikle seg selv og sin egen identitet mer og mer, man kjenner på nye følelser som ofte kan være sterke og vonde. Det er slitsomt, men helt vanlig. Unge undrer seg ofte over spørsmålet "hvem er jeg egentlig, hvilken vei i livet skal jeg gå, hvor hører jeg hjemme?". Og for å finne svar så speiler man seg gjerne i andre - og i hva andre forventer. Man kan bli veldig opptatt av å passe inn. Noen ganger kan man bli så opptatt av dette at man glemmer å spørre seg hva man ønsker, kun for seg selv. Kanskje er det litt sånn for deg nå? At du har blitt så opptatt av å please andre at du har glemt å please deg selv?

Så jeg tenker at det er på tide at du forsøker å være mer ærlig "innover". Du kan ikke forvente at andre skal endre oppfatning av deg om du ikke tør å si ifra til dem hvordan du egentlig har det og hva du vil! Forsøk å fortelle om de følelsene du faktisk kjenner på, og si nei til ting du kanskje ville sagt ja til tidligere, hvis nei er det som er ditt ærlige svar. Når du skal prøve deg litt frem her så start med de menneskene du er aller mest trygg på. Den beste vennen din, eller den i familien du føler kjenner deg best. Bare prøv og se hva som skjer om du er mer åpen. Jeg tror at du bare vil få forståelse og støtte om du gjør det. Kanskje vil den du snakker med kjenne seg igjen, tørre å åpne seg tilbake og fortelle hvordan de har det, også når ting er vanskelig for dem? Det er det som pleier å skje nemlig! Viser du sårbarhet blir andre mer kjent med deg, viser sin sårbarhet og man knyttes nærmere til hverandre.

Så prøv rett og slett å være litt mer raus og snill mot deg selv. Gi deg selv lov til å være uperfekt, sliten, sur og lei deg (helt normale følelser) og aksepter deg selv slik du er. Jeg tror du vil takle livet og all overtenkingen bedre om du klarer å legge fra deg det presset du har lagt på deg selv at du skal være så glad og positiv hele tiden. Jeg tror faktisk at ingen andre egentlig forventer det av deg.

Jeg håper dette vil inspirere deg til å tørre å prøve, og at det vil få overtenkingen til å roe seg. Jeg har i tillegg funnet frem til noen artikler som har konkrete tips til hvordan man kan overtenke mindre, de ligger under svaret mitt. Jeg tror du vil ha nytte av å lese dem. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no