Jeg klarer ikke å spørre om å snakke med noen men har ulike problemer

Hei, jente på 13 år

Fint at du tar kontakt!

Det er nok lurt å snakke med noen selv om du sier at du ikke klarer. Det er ikke meningen at du skal stå alene med alt du opplever og at du skal streve med både søvn, problemer med mat, selvskading, selvmordstanker, sinne, frustrasjon og eventuell depresjon alene. Dette er for mye å takle på egenhånd uansett om man er barn/ungdom eller voksen. 

Jeg vet ikke hva det er som gjør at du ikke klarer å si fra til noen. Kanskje er du redd for hva som kommer til å skje eller hvordan du selv kommer til å reagere. Husk at dem du kontakter er veldig vant til å snakke med andre om lignende ting og vil ikke synes at det er rart eller ubehagelig at du ber om hjelp. Det er også slik at det er helt vanlig å grue seg veldig til første gangen og kanskje grue seg til hva man skal si først eller hvordan å komme i gang med samtalen. Husk igjen at de du kontakter vil hjelpe deg med samtalen og du vil ikke være alene om den. Det er også slik at det ofte er veldig mye verre å grue seg enn hvordan virkeligheten blir. Så jeg ville rådet deg til å ikke utsette det men å kontakte noen. Du kan også skrive ned hva du tenker på på forhånd slik at du slipper å si det med ord - eventuelt kan du vise spørsmålet du skrev til oss i ung.no og svaret mitt.

For å få hjelp tar du kontakt med helsesykepleier på skolen, Helsestasjon for ungdom eller fastlegen. Det er fint om dine foreldre får vite om det også og hjelper deg. Men du kan gå til hjelperne uavhengig av dette også. Ettersom du skriver at du har familieproblemer kan det hende at dette er vanskelig for deg. Det er viktig at du vet at man kan få hjelp som familie dersom det er flere som sliter og konfliktnivået er høyt eller det er andre vanskelige forhold. Dette kan man få hjelp til hos f.eks barne- og familiehjelp i kommunen eller på Familievernkontor. 

Trenger du å øve deg på å sette ord på det du strever med kan du f.eks snakke skriftlig med Kors på halsen eller SnakkLitt. 

Jeg ønsker deg alt godt og håper du kommer i gang - ikke utsett å si fra til noen om hvordan du har det. Det er også selvsagt mulig å starte med en annen voksen i familien/slekten som du stoler på eller en lærer. Det viktigste er å ikke sitte alene med det. 

Tenker på deg og sender deg en klem 

Med vennlig hilsen psykologen