Har hatt tanker om å ville dø og får ikke snakket med noen om det

Hei,

Så trist at du har det vanskelig og at foreldrene dine ikke tror på deg. Da synes jeg det er bra du fortsatt prøver å få hjelp og at du skriver inn til oss.

Det høres ut som du er mye alene, og kanskje også hindrer andre å komme innpå deg hvis du lyver en del om hvordan du egentlig føler deg. Har du noen venner du tror du kunne fortalt litt mer til, eller er det ingen rundt deg du kan stole på tror du?

Hva er grunnen til at du er redd for å snakke med helsesykepleier? Det kan hende at helsesykepleier også kunne hjulpet deg til å snakke med foreldrene dine, slik at de bedre kan forstå hvordan du har det og hva som foregår.

Det kan høres ut som det har blitt litt vanskelig å snakke sammen mellom foreldrene dine og deg. Har du løyet for dem før, eller ønsker de bare ikke tro på at du har det såpass vanskelig at du får tanker om døden? Hva har du fortalt dem når du har snakket med dem?

Uansett vil helsesykepleier kunne hjelpe deg med den samtalen, eller hjelpe deg til å kontakte for eksempel familievernkontoret. Familievernkontoret kan hjelpe familier til bedre samarbeid og samtaler, for eksempel.

Jeg tror det vil være en god ide for deg å snakke med noen om dette, selv om du har forsøkt før og det eventuelt ikke har fungert. Jeg tror også du kan øve på å ikke skjule så mye av hvordan du egentlig har det.

Hvis du ikke helt vet hvordan du skal begynne å forklare så kan du øve på å skrive det ned, som du har gjort her til oss. Du kan også starte med å si litt til noen, du trenger ikke si alt til alle med en gang. Prøv deg litt frem, og forsøk å i alle fall være litt mer ærlig om hvordan du har det.

Noen ganger lider vi mer fordi vi forsøker så utrolig hardt å holde igjen følelser. Da blir det også litt som "å fange" følelsene inne i ditt eget hode og din egen kropp, i stede for at du klarer å finne noen gode tanker rundt det du føler.

Da blir det også veldig vanskelig å konsentrere seg om noe som helst, og du kan fort bli overveldet av det du føler. Uten hjelp fra andre, og trøst og støtte, kan det også bli utrolige mye tristere å være trist.

Jeg skjønner at når du strever med å konsentrere deg på skolen så kan du bli stresset over fremtiden. Samtidig tror jeg du må forsøke være litt snill med deg selv, og trøste deg selv. Det er ikke så rart du strever med skole når du har det fryktelig vanskelig inni deg, og kjenner på lite støtte fra andre. Du bruker også en del krefter opp på å late som ting er bedre enn de er.

Du er fremdeles veldig ung, og selv om skole kanskje ikke går kjempebra akkurat nå, så er det ikke sånn at det kommer til å ødelegge hele fremtiden din. Men det at du strever med konsentrasjonen og å få til ting i hverdagen din er nok et tegn på at du trenger mer hjelp og støtte enn du får.

Det du beskriver finnes det god hjelp mot, men du må komme i kontakt med folk som kan hjelpe deg. Hvis du kjenner at du ikke får sagt i fra til foreldrene dine, eller de ikke hører ordentlig på deg, så råder jeg deg til å snakke med helsesykepleier eller kontakte noen på helsestasjon for ungdom, for eksempel.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no