Gruer meg til å gå på BUP, hvordan kan jeg grue meg mindre? Trenger hjelp!!

Hei, jente på 16 år!

Det hørtes strevsomt ut å ha det på den måten. Det er veldig ekkelt og vondt å grue seg så mye at man blir helt stum og får angstfølelse i magen. 

Det høres ut som du har tenkt på noen lure idéer selv om hva du kan gjøre for å fortelle litt om hvordan du har det. Jeg tenker at det hørtes spesielt lurt ut å skrive ned noe av det du ønsker å få fram. På den måten slipper du å si alt med ord og du har en "huskelapp" slik at ikke viktige ting blir glemt. Jeg tenker at dette kan være nyttig for deg.

Når det kommer til det å grue seg veldig for å snakke med psykolog/helsesøster så er det helt vanlig. Dette er noe som man som regel etterhvert vil kjenne at går litt og litt over når man øver seg på å åpne seg. Det er også viktig å huske på at de som jobber på BUP vil hjelpe deg med samtalen og hjelpe deg ved å spørre spørsmål slik at det ikke er bare du som skal ha "ansvaret" for dette. 

Jeg ser at du skriver at du skal utredes for Aspergers syndrom. Du kan lese mer om dette her. Dersom det er slik at dette er noe du kjenner deg igjen i så er det slik at Aspergers gjør at man nettopp kan synes at det som har med sosial samhandling og kommunikasjon er vanskelig. Det er ikke din feil eller noe du gjør galt. 

For å grue deg mindre kan du forsøke å tenke med deg selv "hva er det verste som kan skje?". Dersom du tenker på at det verste er at det blir stille inne i rommet - så kan du igjen spørre deg selv "hva er det verste med det, da?". Kanskje kommer du fram til at det faktisk ikke er noe veldig forferdelig som kan skje selv om det kommer til å bli ubehagelig. Husk også på at det er godt å komme i gang slik at du slipper å grue deg sånn - tankene våre om hvordan noe vil bli er veldig ofte verre enn virkeligheten! 

Jeg ønsker deg alt godt og masse lykke til på BUP.

Med vennlig hilsen psykologen