Jeg har det tøft, vil egentlig ikke snakke om følelser. Hvordan få hjelp?

Hei, jente på 16 år!

Dette hørtes slitsomt og tungt ut for deg. 

Jeg tenker at det er lurt at du har kommet frem til at du egentlig trenger hjelp. Du kommer nok ikke utenom at dette innebærer å åpne seg litt om hvordan du har det og å snakke litt om følelser. Jeg forstår godt at dette kan virke skummelt og ubehagelig når man ikke har gjort det før - men de aller fleste som kommer til meg til samtaler forteller at de gruer seg først men så synes at det går bedre etterhvert. Slik tenker jeg at det mest sannsynlig blir for deg også!

Det høres ut som din far kanskje er inne på noe angående dette med å være så streng. Det er vanlig å dømme seg selv hardere enn andre og å f.eks tenke "dette burde jeg fikset selv" eller "er problemene mine store nok til å be om hjelp" eller annet i samme duren. Det er lurt å forsøke å tenke at man gir de samme rådene til seg selv som man ville gjort til en god venn eller noen andre man er glad i. Hva ville du rådet noen i samme situasjon som deg til å gjøre? Ville du bedt dem om å snakke med noen profesjonelle så er det nok det som er lurt at du også gjør. Spesielt er dette lurt fordi du forteller om selvmordstanker og også problemer som kan være forenelig med depresjon og kanskje også problemer med det vi kaller selvfølelse. Når man strever med selvfølelsen kan det være ekstra vanskelig å be om hjelp dersom man tenker at man er "til bry", rakker ned på seg selv, er streng, tenker vanskelige tanker om seg selv osv. 

Så jeg råder deg til å ta kontakt med noen for å fortelle hvordan du har det selv om du gruer deg. Da har du i alle fall prøvd! Det er jo alltids mulig å trekke seg igjen dersom man ikke orker. Du kan be om hjelp hos helsesykepleier på skolen, helstestasjon for ungdom eller fastlegen. Hos fastlegen kan du få henvisning til BUP ved behov.

Jeg ønsker deg alt godt og råder deg til å bare hoppe i det! Du har ikke noe å tape. Heier på deg! 

Med vennlig hilsen psykologen