Jeg har følt meg tom og trist lenge nå, i hvertfall i et år.

Hei

Det høres ut som at du har det ganske vanskelig nå, og at du aller helst kunne hatt noen å fortelle det til. Å gå med alt inni seg gjør ofte vondt verre og man blir enda mer trist. Jeg er glad for at du starter med å dele det med oss.

Alle mennesker opplever problemer. Det er normalt og naturlig å ha det vanskelig med følelser og tanker i perioder. Du kan være trist og nedfor, sint eller redd, men oftest går det over igjen. Når tankene eller følelsene forstyrrer deg så mye over lang tid at det blir vanskelig å gjøre vanlige oppgaver som skolearbeid, fritidsaktiviteter, eller å være sammen med venner bør man gjøre noe med det.

For at du ikke skal oppleve at tristheten din skal ta over og at du skal påvirkes enda mer av den i hverdagen, så er det fint å snakke med noen om hvordan du har det. Bare det å snakke sammen med noen i seg selv er til god hjelp. Det kan lette "trykket" og gi mer oversikt. Da er det også lettere å finne ut av veien videre. 

Foreldre ønsker veldig ofte å være en støtte og hjelp for barna sine, også når de blir ungdommer. De kan ikke overta eller fjerne dine problemer, men de kan hjelpe deg gjennom det som er vanskelig. Hvis man ikke har snakket med foreldre om vanskelige ting før, så kan man tro at de ikke vil forstå. Mange opplever at foreldre er mer forståelsesfulle enn en egentlig trodde. 

Om vennene dine vet hva du føler vil det kanskje være lettere for dem å ta hensyn til det. Jeg er sikker på at de helt sikkert vil stille opp for deg å høre på dine problemer på samme måte som du gjør for de. De har nok også følt hvordan det hjelper å ha venner rundt seg som hører på når livet er vanskelig. Jeg håper du kan klare å bruke vennene dine på en slik måte også. 

Lykke til!

Vennlig hilsen helsesykepleier