Jeg bekymrer meg for at jeg alltid kommer til å være ensom.

Det hender ofte at jeg blir venn med noen som bare vil være med meg når de føler for det selv, eller trenger å snakke om noe. Og jeg lytter alltid til problemene deres, men de bryr seg ikke så mye om mine eller sjekker hvordan det går med meg. Og noen ganger så bare gir jeg opp på å prøve å ta kontakt, fordi jeg føler at jeg ikke betyr noe. Og de prøver ikke de heller, også mister vi kontakt og det virker ikke som at det påvirker de litt engang. Mens jeg syntes det er veldig vondt, og føler ikke at jeg er verdt noe eller betyr noe for noen. Og hvis jeg prøver å fortsette å holde kontakten, så er det bare tappende for meg, og vondt det også. Mistet bestevennene mine på ungdomsskolen, da vi begynte på ulike skoler og de fikk andre venner. Og har hatt det sånn helt siden da. Bekymrer meg for at jeg alltid kommer til å være ensom. Vil ikke leve. Jeg har ingen lenger, og jeg vil bare forsvinne. Snakker med noen på helsestasjonen, men ikke om dette. Skammer meg over at jeg er ensom.