Har det vondt og tenker at jeg ikke vil leve. Orker ikke. Hva gjør jeg

Hei, jente på 16 år!

Flott at du ber om råd når alt er vanskelig. 

Du forteller at du har holdt alt inni deg og det er det mange som gjør - mange blir redde for å fortelle hvordan de har det både fordi de er redde for hvordan andre vil reagere men også ofte for hvordan de selv vil reagere på å åpne seg. Det høres ut som det har tært på deg og din situasjon at du har hatt mye inni deg som ikke har "passet" med hvordan du kanskje har blitt oppfattet utad. Det at du bare åpner snapper og føler at du gjør det av plikt sier noe om at du har kommet inn i en vond spiral der du kanskje føler deg litt på siden av de rundt deg. Det er en vond følelse. 

De tankene du beskriver høres ut som de har et depressivt preg over seg. Du forteller om selvmordstanker og at du ikke orker å stå opp, at du er lei av livet og det høres ut som om du kanskje tenker at det ikke kan ordne seg. Dette er alvorlige signaler om at du ikke har det bra. Men det betyr IKKE at tankene er sanne og at det er slik at du ikke kan få det bra. Du trenger kanskje hjelp til å få det bedre og du tenker lurt når du forteller at du trenger noen å snakke med. 

Det er helt vanlig å synes det er skummelt å starte med å åpne seg for noen. Husk at dersom du møter hos noen profesjonelle så er de veldig vant til å snakke om det som er vanskelig og gjør dette hver dag. Det betyr at de som du møter vil både tåle det du forteller og kan hjelpe deg både med å komme i gang med samtalen og ikke minst å hjelpe deg til hvordan å få det bedre. Ofte er det skumlest å tenke på at man skal åpne seg og ikke like skummelt når man kommer i gang. Mange av de jeg møter i terapirommet forteller at de er veldig nervøse når de kommer men jeg har aldri hørt noen si det var like galt/verre når de skulle gå. 

Jeg råder deg til å få kontakt med fastlegen din for å fortelle hvordan du har det - du kan der få henvisning videre til psykolog.

Du forteller at du er redd for å skuffe foreldrene dine - jeg tenker at dette er tanker som kommer fra en hjerne som nå ikke har det så bra og at det derfor blir lett å tenke sånn. Husk at foreldrene dine er glad i deg og de vil selvsagt helt sikkert at du skal ha det bra/få hjelp og hadde fått det forferdelig vondt (som du selv skriver også) dersom du tok ditt liv. Husk også at ingen tanker, følelser eller situasjoner varer evig - du kommer ikke til å ha det slik som du har det nå for alltid. Det er fullt mulig å få det helt bra igjen. 

Jeg ønsker deg alt godt og håper du tar kontakt fort med noen som kan hjelpe deg videre. Jeg heier på deg! 

Med vennlig hilsen psykologen