Min far har prolaps, jeg får vondt av å se at han har vondt. Jente 13.

Hei

Det er leit å høre at faren din har så vondt, og at dermed også du får det vondt inni deg. Når du skriver inn her til oss med din bekymring får jeg tanker om at du har et stort hjerte for faren din og at du bryr deg masse om han! Det er jo egentlig veldig fint. Jeg håper han vet hvor mye godt du føler for han. 

Men det er jo ikke stort du kan gjøre med selve helsa til pappa. Han må selv ta tak i situasjonen sin og oppsøke den behandlingen han kan få for å bli bedre. Prolaps kan være veldig vondt og hemmende for den som har det, og det er nok sånn at akkurat nå så kan han ikke være med deg på de tingene du skulle ønsket deg, som konserter eller turer. Det skjønner jeg at er trist! Den sorgen er det viktig å ta på alvor, den er der. Det kan være godt for deg å bare si rett ut til deg selv, at det at pappa ikke kan delta i livet ditt slik du ønsker, det er du skikkelig lei deg for. Kanskje dere også kan være lei dere sammen for dette?

Jeg tenker at du vil ha nytte av å prate ordentlig ut med pappa om hvordan du har det! Tror du han vet hvor mye du tenker på at han har prolaps? Det er viktig at du undersøker litt mer rundt dine egne følelser før du snakker med han, så du får sagt det du vil si.   

Jeg vil si til deg at det er forståelig at du blir irritert på faren din. Det er vanlig at følelser som bekymring og tristhet "forkler seg" og kommer ut som sinne og irritasjon. Sinne og irritasjon er mye lettere å vise frem. De lar seg lettere aktivere. Men det er lurt å ha en bevissthet rundt de andre følelsene som ligger under overflaten og som trigger sinnet/irritasjonen/kaldheten. De som kanskje er mer viktige å snakke om, når alt kommer til alt?

Kan du si til faren din at du vet at du lett blir irritert på han og at du kan virke kald. Men at dette egentlig handler om at du er lei deg over alt han ikke kan være med på, fordi du så gjerne vil ha han med. Når du er kald er det kanskje en måte å beskytte deg fra skuffelser på?

Og kan du si at du er mer bekymra for han enn han kanskje skjønner? Du har lov å si ifra om hvordan det er for deg å ha en syk far, og jeg tror egentlig at han forstår dette godt og aksepterer det. Ved at du tør å si ifra om de følelsene du har "under overflaten" men kanskje ikke viser så godt, så tipper jeg dere vil få en god samtale, selv om den sikkert blir litt trist og sår. Men det gjør kanskje at dere får en bedre forståelse for hverandre og det må jo være målet.  

Jeg håper dette ga deg litt inspirasjon og noen svar. Jeg har funnet frem til noen artikler til deg og, de ligger under svaret mitt. I artiklene vil du finne flere tips og råd i forhold til det du tar opp her. Jeg håper faren din blir bedre snart. Alt godt til dere. 

Vennlig hilsen familieterapeuten