Jeg er bare trist og det er nå blitt verre, kjenner ingen ting

Hei

Jeg skjønner at dette er vanskelig for deg, og at du nå bare kjenner håpløsheten og ikke nesten vet hvordan dette skal ende. Det er likevel fint at du har bup, og at du har foreldrene dine som du kan snakke med. Jeg skjønner at det likevel føles håpløst og at du opplever at det ikke nytter å snakke med noen. Dette er vel kanskje resultat av at det har vart såpass lenge og at du nå ikke ser noen bedring. 

Det er vanskelig å finne gode ting å si for å trøste deg og gi deg oppmuntring. Men det som likevel er sikkert, er at du ikke er alene om å ha det sånn i ungdomstiden. Mange, mange opplever depresjon, tristhet og stress i ungdomstiden. Og de fleste kommer ut av det og får et godt liv etterhvert. Det er en svært god ting. Kanskje kan det hjelpe deg å tenke på dette. At det skal ikke være slik resten av livet. Det skal bli bra etterhvert, og dette trenger absolutt ikke være resten av livet ditt. Jeg ønsker deg lykke til, stol på at det blir bra til slutt!

Vennlig hilsen helsesykepleier, ung.no