Jeg synes ikke det er så vits i å leve lenger, føler meg utestengt

Jente, 13

hei! Er en jente på 13 år. Jeg syntes ikke det er så mye vits i å leve lenger, har slevmordstanker noen ganger. Jeg sliter mye med skole da jeg strever ved å få venner, har noen få venner fra klassen min bare med føler meg sikkelig utestengt da jeg er med de, men har ikke noe valg, ellers er jeg alene. «Vennene mine» har venner fra de andre klassen så hvis vi møter dem i ganger/frimuntt osv så er vi med de og de har jeg krangla med eller mista kontakten med de så da føler jeg meg utestengt. Jeg føler også at jeg skiller meg litt ut pga høyden min, er 152 og de kommenterer på pga de er 5+ cm høyere enn meg, og de vet ikke hvor mye jeg bryr meg pga de aldri følger med på hvor grensene mine går. Jeg sliter også litt hjemme pga faren min har en sykdom og er innlagt på sykehuset, en gang da de de spurte meg om å henge sa jeg nei pga jeg skulle besøke faren min også sier de «gjør det heller en annen gang» det er som om de ikke legger hensyn til noen ting som handler om meg.

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei,

Så bra du skriver til oss når du har det sånn! Det høres ut som du kjenner deg mye ensom i hverdagen din, det kan være veldig tungt.

For det første vil jeg gjerne si til deg at det ikke er så rart du kjenner det er vanskelig for tiden når det er så mye med både venner og familie. Hvem som helst vil kunne bli trist av det du beskriver.

Så vil jeg si at det likevel er mulig å få god hjelp med det, og at livet ditt kommer til å bli annerledes enn det er nå. Selv om livet kan kjennes håpløst ut noen ganger betyr ikke at det er håpløst.

Har du prøvd å snakke med vennene dine om hvordan du føler det? Er det noen av dem du har bedre kontakt med enn andre, og som du kunne forsøkt å åpnet deg litt for?

Noen ganger er det sånn at de rundt oss ikke helt har skjønt hvordan vi har det, og at de trenger at vi forteller dem det for at de skal forstå.

Du trenger ikke snakke med alle samtidig, eller fortelle om alt med det samme. Men se om du kan gi litt mer informasjon til vennene dine, og se om de tar hensyn til det du sier.

Hvis det er vanskelig å starte samtalen, kanskje du kunne fortalt at du har skrevet til ung.no, eller vist dem litt av det du har skrevet til oss? Noen ganger er det å starte å fortelle det vanskeligste.

Hvis de vennene du har ikke kan støtte deg på gode måter, kanskje det er på tide å se om du kan bli kjent med noen nye? Det kan være skummelt, men kanskje det kan bli bra likevel. Jeg legger ved en artikkel om det å bli litt tryggere sosialt, samt noen andre artikler.

Hvis du kjenner at det ikke hjelper eller hverdagen din blir ekstra tøff vil jeg også råde deg til å snakke med helsesykepleier eller noen voksne om tankene dine.

Du skal ikke trenge å gå alene med tunge tanker, så jeg tenker det kan være viktig for deg å få noen å snakke med. Spesielt siden en av de viktige voksne rundt deg, faren din, er syk. Da er du en pårørende i tillegg, noe som kan være vanskelig nok om en er voksen, men spesielt når du enda er barn.

Jeg ønsker deg lykke til videre og lover at livet ditt er verdt å leve, selv når du får en følelse av håpløshet.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no

Besvart: 16.11.2022