Jeg er så lei av familien min og føler ikke jeg er en del av den.

Hei!

Du beskriver en opplevelse som mange ungdommer deler. Du kjenner på en avstand til familien din og stiller spørsmål ved mye av det de sier og gjør. Jeg tror dette handler mye om at du begynner å bli stor og selvstendig. Du er i ferd med å løsrive deg og finne din egen måte å leve livet på. Det er en normal og viktig prosess.

For foreldre kan det være vanskelig at barna begynner å bli store. Det kan høres ut som om dine foreldre strever litt med å stole på at du klarer å ta gode valg for deg selv? De er nok glade i deg og vant til å følge deg tett opp. Jeg vil tro at det ligger omsorg og kjærlighet bak det de gjør. Likevel opplever du det som mas og ugrei innblanding nå.

Du skriver at du spiser lite, men at du er sjekket hos lege og får i deg tilstrekkelig med mat. Likevel er de bekymret. 

Hvordan ville det vært hvis du og foreldrene dine laget en avtale om dette? Du kan for eksempel foreslå at du på et fast tidspunkt i uken kan snakke med dem om dette temaet og være åpen om ditt forhold til mat og spising. Kanskje kan du dele med dem hva du veier også? Til gjengjeld kan de forplikte seg til å ikke snakke om hva du spiser resten av uka.

På samme måten kan dere avtale hvordan dere skal forholde dere til skolearbeid. Dere kan snakke om det på et avtalt tidspunkt. Du kan fortelle om hvordan det går og de kan få svar på spørsmålene de har. Så kan dere la tema ligge resten av tiden og snakke om hyggelige ting i stedet. 

Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten :)