Ingen forstår meg. Jeg sliter med spiseforstyrrelser og selvskading.

Hei

 Du skriver og forklarer deg godt og for meg er det vondt å lese at du ikke opplever å bli forstått.

Moren din må passe på at du spiser det du skal. Det er en viktig foreldreoppgave hun må ta på alvor. Kan du vise henne det du har skrevet til UNG slik at hun kan få se hvordan du egentlig har det? Hun bør vite at du egentlig er lei deg og at du ikke har det bra. Og når man ikke har det bra er det ikke så lett å oppføre seg fint. 

Når man er så lei seg og fortvilet som du kan være, er det ikke alltid lurt å være alene. Kanskje kan dere lage noen avtaler om at noen kommer inn og sitter sammen deg på rommet ditt når du har det skikkelig vanskelig. Dette kan hjelpe deg til å ikke selvskade. 

Når det gjelder å spise lite så virker det som om mange har forklart deg hvor viktig det er også for tankene og følelsene at du får i deg nok næring. For deg nå virker det som om dette ikke er sant. Og slik kan det være til å begynne med. Lite mat over tid forverrer vanskelige tanker og følelser. Mer mat over tid gjør deg først mer urolig før du blir rolig. Du er kanskje redd for å legg på deg og spise for mye. Dette forsterker uroen når du spiser. Denne uroen vil bli mindre når det har gått en stund. Og det er ofte den kjipeste tiden i behandlingen når man venter på at den uroen skal gi seg. 

Om du ikke orker å snakke med dem rundt deg så kan du skrive ned tankene dine. Du forklarer deg godt og det kan hjelpe deg til å bli bedre forstått. 

Vennlig hilsen familieterapeut/sykepleier