Hvorfor gråter jeg så lett?

Hei

Så fint at du skriver til ung nå som du synes at dette er så slitsomt for deg. Det er så fint at du skriver om dette da det er så mange som kjenner seg igjen i det du skriver. Det kjennes så urettferdig ut fordi du ikke tør å begynne en diskusjon hvis det skal ende i tårer. 

Det kan nok være mange grunner til at du kjenner på en tristhetsfølelse når du snakker eller er i situasjoner der du føler deg litt utrygg. Følelsene inni deg blir da aktivert og du begynner å kjenne at stemmen dirrer litt og at tårene kan komme. Selv om du vet at du har meninger som sikkert også mange andre har så klarer du bare ikke å si dem høyt. 

Følelser er godt for noe fordi dem forteller deg hvordan du har det inni deg. Du kjenner det godt i de situasjonene du beskriver. Da kjenner du sikkert på klump i halsen, hjertebank, rastløshet og uro. Hvis du nå går videre med følelsene dine så merker du kanskje at tankene kobles på dette.

Du har kanskje merket at det også skjer? Du tenker mer negativt som; Huff, dette klarer jeg aldri å si, hvorfor reagerer alltid jeg med å bli slik?, alle de andre hører eller ser nå at jeg føler meg utenfor og usikker osv. Når disse tankene gir respons på dine følelser så blir handlingen din deretter. Du slutter å si noe foran andre. Dette er ganske naturlig fordi du vil jo ikke begynne å gråte foran de du skal snakke med. 

Det som blir din oppgave nå framover er å være en detektiv i din egen kropp og i ditt eget liv. Kan det være at du har opplevd situasjoner der du ikke har fått støtte i noe du har gjort? Har du hatt en "alenefølelse" der du har følt at ingen har sett eller hørt deg? Kanskje har du søsken som er/har vært veldig aktive og har tatt mye av oppmerksomheten fra deg? Foresatte som kanskje er dominante og sinte?

Som du ser så kan dette faktisk ligge langt tilbake i tid. Du har kanskje ikke fått riktig reguleringsstøtte av de rundt deg, kanskje har du fått kommentarer tidligere osv. Alt dette er noe kroppen din husker og da reagerer den slik den er vant med å gjøre. Selv om det er mange år siden du har opplevd noe av dette eller andre ting som du husker.

Det er mange som reagerer ulikt når de diskuterer, noen har mye sinne i seg, andre har mye selvmedlidenhet, sjalusi, irritasjon, mistenksomhet osv. Dette er gjerne på grunn av tidligere erfaringer. Tristhet og gråt er gjerne et tegn på mangel av trøst, så kanskje kan du begynne å lete der?

Du kan også prøve å legge merke til hvor du kjenner deg trygg. Begynn å være aktiv i diskusjoner der. Tryggheten gjør at kroppen din slapper bedre av og du ser at du klarer å gjennomføre en diskusjon. Jo flere ganger du får gode opplevelser av mestring jo bedre vil du føle deg når du så begynner å utvide diskusjonshorisonten din. 

Synes du at dette høres rart ut så trenger du ikke å gjøre dette alene. Du kan snakke med helsesykepleier på skolen din om dette og få støtte og gode råd der. Det viktigste er at du ser at det er en grunn bak det som skjer, det er ikke noe annet enn det:-)

Ønsker deg alt godt og håper at svaret var til hjelp for deg. 

Med vennlig hilsen

Helsesykepleier, ung.no.