Hvorfor kan ikke jeg gi plassen min til noen som fortjener den?

Jente, 16

Noen ganger, eller veldig ofte tenker jeg, hvorfor kan ikke jeg gi plassen min til noen som fortjener den? Noen som faktisk klarer å vise at den klarer å kjempe for sin plass? Jeg er lei av å føle meg som søppel, jeg er lei av å bli behandlet som søppel, jeg er lei av at fortiden min alltid skal spøke inni meg, slik at jeg ikke klarer å være den personen jeg vil være. Jeg klarer ikke å snakke om den, fordi det gjør så vondt, fordi jeg vil IKKE gråte, da er jeg svak. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lengre, fordi jeg bare klarer ikke å få ut det som er vondt. Pulsen min stiger og jeg får vondt i bryste, i magen, alt blir svart og mørkt og jeg klarer nesten ikke gå hver gang det skjer, og det skjer hele tiden, hver eneste dag! Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre? Jeg går til samtale en gang i uken til psykisk helse, men det er tøft for meg! Hva skal jeg gjøre? Jeg vil ikke leve slik, men jeg vil IKKE dø!! Takk for svar på forhånd, jeg trengte, og trenger, å få det her ut :/

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei jente 16 år

Så fint at du klarer å sette ord på noe som er så vondt og vanskelig.

Du har ikke en plass å gi bort, den er din og kan ikke erstattes. Du fortjener den og du fortjener å ha det bra.

Det høres ut som om du har gått altfor lenge med så dystre tanker. Du tenker mye på vonde ting som har skjedd i fortiden din og klarer ikke gi slipp på den. Du føler deg svak når du gråter, derfor unngår du å snakke om det vonde.

Jeg tenker motsatt, at hvis du klarer å snakke om det vonde, da er du sterk. Hvis du klarer å gi uttrykk for følelsen som er knyttet til det vonde (ved å gråte), da er du modig og sterk. For det krever styrke.

Det høres ut som om du har mye unngåelse inni deg. Noe som er naturlig, vi prøver alle å unngå smerte. Men dessverre fører unngåelse til at du bærer tyngre og tyngre. Det vonde og vanskelige blir bare vondere og vanskeligere.

Du beskriver så godt den smerten du føler fordi du ikke klarer å få ut det som er vondt. Og jeg er enig med deg, du trenger å få den ut. Men for å få den ut, må du forholde deg til den. Du må beskrive den, være i den og dele den med noen. Bare da kan du gi slipp.

En fin måte å starte den prosessen på, er å skrive det ned, som i en dagbok. Ta den gjerne med til de samtalene du har i psykisk helseteam.

Det er veldig lett og veldig vanskelig på samme tid.

Prøv om du kan ha fokus på faktorer som bygger deg opp og mindre på det som bryter deg ned. Men det er selvsagt lettere sagt enn gjort når du har opplevd vonde og vanskelige ting, og tenker på døden som en utvei.

Jeg håper du gir livet en sjanse, det er uansett kort. Dersom tanken om å gi opp blir for påtrengende, kan du alltids ringe Alarmtelefonen for barn og unge på 116 111, den er åpen hele døgnet.

Jeg ønsker deg alt godt og lykke til!

Vennlig hilsen psykiatrisk sykepleier, ung.no

Besvart: 5.4.2021

Oppdatert: 5.4.2021