Hvordan snakke med faren min uten å krangle? Jente 19

Hei

Jeg skjønner godt at du blir såra av at faren din ikke bryr seg om deg på den måten du ønsker.

Jeg er enig med deg i at det ikke er så uvanlig å ha litt mindre kontakt i perioder, og ikke alltid snakke så mye sammen i en familie. Men likevel er jo dette faren din og jeg tenker at han har et ansvar for å holde kontakten med deg og gjøre det fint å møtes. Faren din følger ikke opp ansvaret sitt, og det er leit. Jeg tenker at dere begge to taper på at situasjonen er som den er nå. 

Jeg lurer på hva som gjør at faren din ikke snakker noe særlig med deg.  Jeg kan tenke meg at det handler om andre ting i livet hans. Hvordan var hans oppvekst? Hadde han en far han var nær? Hva tenker han om å være faren din nå som du begynner å bli mer voksen, er han usikker? Bor han sammen med noen andre som mener noe om hvor mye han bør snakke med deg? Det kan være flere ting i livet til faren din som gjør at han prioriterer som han gjør. 

Uansett er han voksen og han har ansvar for relasjonene han har til andre, og han har et spesielt ansvar i forhold til deg fordi du er barnet hans. Det er du, selv om du er over 18 år og det vil du alltid være.

Du spør hvordan du bør snakke med han så det ikke bare blir krangling.

Jeg tenker at du bør fortelle ham så ærlig og tydelig du klarer, hvordan det er for deg at dere ikke snakker så mye som du ønsker. Du kan si at du gjerne vil ha bedre kontakt med han. På den måten sier du hva du vil og da fokuserer du på det positive. Da blir det minst sjanse for at dere bare blir sure igjen.

Du kan også si (slik du skriver til oss) at du blir såra av at han ikke bryr seg og at du ikke liker at han inviterer venninnen din til seg uten å invitere deg. Hvis du kjenner det slik kan du også si at du skulle ønske at du og faren din hadde vært mer sammen. Du kan si at du tenker mye på hvorfor det er som det er nå. Du kan også fortelle ham at det går ut over hvordan du har det, jeg tenker at det er viktig at han vet det.

Du bestemmer jo innholdet i hva du vil si. Men jeg anbefaler deg å si noe til ham om hva du tenker på, kanskje han kan våkne opp litt. Du kan snakke med han på telefon eller eventuelt sende det i et brev, eller på sms, hvis det er vanskelig å si ting rett ut. 

Det kan hende at pappa ikke vet hvordan hans oppførsel virker på deg og hvor såret du har blitt. De aller fleste foreldre er glad i barna sine og ønsker å ha et godt forhold til dem - selv om du ikke får den følelsen nå. Jeg tror du kan ha mye å vinne på å ta opp dette med pappa. Dersom det viser seg at pappa har holdt seg mye vekk fordi han ikke har skjønt at du har ønsket kontakt, så får dere oppklart mye ved å prate åpent om dette. Det kan jo hende at han blir veldig glad av å høre at du ønsker mer kontakt med han? 

Når det gjelder venninnen din så tenker jeg at det er lurt at du er ærlig også med henne. Nå vet jeg jo ikke hva slags forhold hun og faren din har, men hvis det ikke er veldig gode grunner til at hun skal besøke faren din alene så tenker jeg du fint kan be henne la være å gjøre det. Det er lurt at du også forteller hvorfor du ikke vil at hun skal dra uten deg, jo mer hun vet om hvorfor du føler det du føler, jo lettere vil det være for henne å akseptere ønsket ditt.  

Hvis du vil så kan du eventuelt først snakke med noen andre som jobber med familieterapi/psykisk helse, om hvordan du har det. Vi mennesker blir påvirket av det som skjer rundt oss, og det er ikke rart om du også merker dette på psyken din. Du kan f.eks snakke med en helsesykepleier på skolen din/helsestasjon for ungdom, eller ta kontakt med en annen hjelpetjeneste. Det er helt normalt og sunt å reagere når man kjenner at man har et vanskelig forhold til sin far. 

Jeg håper dette ga svarene du trengte. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten