Jeg har dessverre vært utro mot min samboer.

Hei,

Det hender at vi gjør ting vi angrer på, slik som det å være utro. Jeg forstår det slik at du har fortalt samboeren din om det, og derfor går dere til parterapi. Når samboeren din forteller deg om sine selvmordstanker, vil jeg råde deg til å be henne oppsøke fastlegen sin eller annen helsepersonell for en prat. Hun kan også kontakte ulike chattetjenester, "Rask psykisk helsehjelp" i kommunen dere bor i, eller andre hjelpetjenester via kommunens hjemmeside. Da kan hun prate med noen som hjelper henne å bearbeide sine følelser.

Det å være utro kan gi skyldfølelse og skamfølelse. Sammen med anger, redselen for konsekvenser hvis det blir oppdaget, redselen for at partneren skal gå fra deg, kan dette bli en psykisk belastning. Mange plages også av dårlig samvittighet, kan bli veldig lei seg, trist og nedstemt. Det hender også at vi blir veldig sint på oss selv, ikke forstår hva det var som gikk av oss, og man spør seg selv gjentatte ganger hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde. Disse følelsene er ikke farlige, de er helt normale. 

Det er veldig fint at du jobber med å komme i kontakt med dine egne følelser sammen med psykolog. Det å sette navn på det man føler, gjør at det blir lettere både å håndtere og akseptere det man føler. Det gjør godt for deg i lengden, fordi når du klarer å gjenkjenne, akseptere og snakke om følelsene dine, spesielt de ubehagelige og vonde følelsene, så kan du lettere vite hva du trenger for å få det bedre. Ikke bare i parforhold, men også med deg selv.

Det er mulig å komme gjennom utroskap. Det å bearbeide utroskap tar ofte tid. Man kan slite med vonde følelser lenge. Derfor er det helt avgjørende med tålmodighet og evne til å holde ut de vanskelige følelsene. Det er bra dere går til parterapi. Det viser at dere begge ønsker å fortsette å være kjærester.

Det å gjenoppbygge tillit og nærhet krever innsats fra begge. Ofte er det den som er blitt sveket som har størst behov for å snakke. Til å begynne med må du regne med reaksjoner; utbrudd med sinne, fortvilelse, sorg og at du kan bli avvist.

Det er viktig å sette av tid til å snakke med hverandre. Dere kan sette av tid daglig til å begynne med, snakke om det, og deretter ikke ha det som tema resten av dagen. Når dere kommer på ting dere vil si, snakke om eller spørre om, kan dere skrive det ned, og så ta det med til neste gang dere skal snakke om det. På denne måten gir du deg selv og partneren pusterom. Etterhvert kan man snakke om det annen hver dag, deretter hver tredje, så hver uke og etterhvert blir det sjelden samtale.

Du må tilgi deg selv. For å komme videre er det også viktig at du fortsetter å jobbe med egne tanker og følelser. Hvordan?

1. Det ene er å arbeide med å akseptere handlingen, at du gjorde det du gjorde. Det ble som det ble. Dette går ut på realitetsorientere deg selv, godta det som skjedde.
    
2. Den andre er å lære av det, prøve å forstå deg selv. Hvis du havner i en lignende situasjon senere i livet, vet du hvordan du kan reagere, og det alene, er kanskje nok til at du kan komme til å reagere annerledes, ta en annen avgjørelse. 
   
   
3. Det tredje er å tilgi deg selv. Vi er mennesker. Ingen er perfekte og ingen har fasit på forhånd. Kan du snakke til deg selv som om det var en venn som hadde opplevd det? Hva ville du sagt for å hjelpe h*n? Du ville trolig støttet og trøstet, du ville vist omsorg, hjulpet og ivaretatt vennen din. Kanskje ville du fått h*n med på trening, turer? Kanskje ville du ordnet god mat, film og seriekveld? Gjør dette for deg selv! Vi er hardest mot oss selv. Hvis en minsker presset og er rausere med seg selv, tilgir seg selv, kan det ligge mye god helbredelse i dette.

Hvis parterapi ikke hjelper, kan dere også oppsøke Familievernkontoret i kommunen dere bor i. Dette er et gratis tilbud. Sjekk ut kommunen hjemmeside.

Det ble et langt svar, men jeg håper det er hjelpsomt. Du kan lese mer i artiklene jeg har lagt ved.

Ønsker deg alt godt!
Vennlig hilsen Helsesykepleier